Arktisk Filharmoni og den engelske dirigenten Rumon Gamba kom til Nordlysfestivalens åpningskonsert med publikumsvennlig og velkjent musikk på programmet. Likevel er det ikke en selvsagt ting at en konsert med så mye velkjent musikk er det enkleste å skape en god konsert av.

Etter litt rusk i første del av åpningsverket, «A Symphonic Picture from Porgy and Bess», hadde imidlertid Rumon Gamba et velspillende orkester i si hule hand. Derfra og inn var det meste bare fryd og gammen for øret.

Populærmusikk vs. klassisk

En fellesnevner for det vi fikk høre fra både George Gershwin (1898–1937) og Leonard Bernstein (1918–1990), er at komponistene har tatt utgangspunkt i sin tids populærmusikk fra 1920-, 1930- og 1950-tallet og satt den inn det klassiske og symfoniske univers.

Resultatet ble musikk med gode og sangbare melodier med fantastiske og spreke orkestreringer. Det er enkelt og samtidig komplisert.

Godt grep

Rumon Gamba har et godt grep om det som skjer i musikken som uavlatelig flør og fjærer i de tre verkene. Dynamikken er finstemt, kontrastene er tydelig men ikke overdrevne. Han fikser på en utmerket måte å ta storbandsounden inn i et symfoniorkester og får det til å swinge som bare. Han får fram blå toner som om orkestermusikerne aldri har gjort anna enn å befatte seg med tidlig jazz.

Her er presisjon og store følelser i de rolige partiene, som i Finalen på «West Side Story», og det kan eksplodere i slagverk og massive og tette orkesterarrangement i samme verks 4. sats, «Mambo». Og det spilles like presist og disiplinert i de tette partiene.

Program:Gershwin: «A Symphonic Picture from Porgy and Bess», «An American in Paris»Bernstein: «Suite from West Side Story»