Anmeldelsen er opprinnelig publisert i VG.
Man trenger ikke nødvendigvis å ha vært blodfan av Madrugada for å ta seg i å savne det høye, mørke og – på godt og vondt – alvorlige universet deres nå og da. Den musikalske tidsånden har riktignok pendlet radikalt i motsatt retning siden sist. Men det er noe betryggende ved at pålitelige rockeband finnes, ikke minst i lunefulle tider som dette.
Rapportene i forkant av de to Spektrum-konsertene denne helga har gått ut på at gruppen vil fokusere på debutplaten «Industrial Silence», som feirer tjueårsjubileum i år. Et smart valg, i alle fall på papiret: Albumet er et av deres mest gjenkjennelige, med ungdommelig rockeovermot og bråmoden melankoli i inspirert runddans.
Bandet, anført av en sedvanlig elegant Sivert Høyem, entrer den nokså ribbede scenen og drar umiddelbart i gang en godkjent, om enn litt oppjaget versjon av mektige «Vocal». Høyem sørger for at den lever opp til tittelen, men påfølgende «Belladonna» er flere hakk hvassere og mer effektiv.
Giftige og knallharde «Higher» føles først og fremst som en anledning til å spille seg varm. Under «Sirens» tar Sivert Høyem fyr på storskjermene på scenen, uten at selve låten riktig gjør det samme. «Honey» er fortsatt farlig lik Radioheads «High and Dry» – og fortsatt bare småpen.
«This Old House», på sin side, er regelrett nydelig, servert i et åpent og organisk lydbilde som nok er det aller mest kledelige for Madrugada anno 2019.
LES OGSÅ: Robert Burås - minneord
Låtskriver og gitarist Robert Burås’ tragisk tidlige død i 2007 var ikke bare et stort menneskelig tap, men i tillegg et effektivt punktum for bandet. I kveld gjør Christer Knutsen og Cato «Salsa» Thomassen en solid innsats for å fylle tomrommet, og særlig sistnevnte har tatt en distinkt og hørbar plass i lydbildet.
Det er imidlertid ikke alle disse tidlige låtene som har tålt tidens tann like godt – i det minste ikke som enkeltstående melodier. Oppbygningen og dynamikken oppleves stundom formulaisk, og noen av dem lener seg vel tungt på atmosfære (som Nick Cave-kopien «Salt»).
Dermed blir bonusstrekket med nyere materiale en kjærkommen avveksling, med «Hands Up I Love You», eposet «Majesty» og den skjønne Ane Brun-duetten «Lift Me» (som kommer i en suverent sjarmerende versjon), blant høydepunktene.
Sivert Høyem sier minimalt mellom låtene, men han fremstår genuint takknemlig over å være tilbake på veien med dette materialet og disse menneskene. Det er lett å føle noe av det samme som tilskuer.
Som turnéstart etter ti års pause står dette til godkjent og vel så det. Men muligheten for å stramme grepet om publikum enda hardere – og dét allerede i morgen – er definitivt tilstede.