Konsertanmeldelse:

Plastikk-Beatles

Der festivaler som Bukta, Rakettnatt og Tromsø Jazzfestival lar seg forklare med én setning, er Nordlysfestivalen en lettere schizofren pakke bestående av alt fra opera og ballett til jazz og Wenche Myhre. Det er likevel bookinger à la The Cavern Beatles som skaper mest undring.
Selv om det kan se slik ut var det ikke originalbesteningen som sto på scenen på The Edge fredag kveld.  
        
            (Foto: Silja Lomakka)

Selv om det kan se slik ut var det ikke originalbesteningen som sto på scenen på The Edge fredag kveld.   Foto: Silja Lomakka

Noen ganger funker dette fint, slik Earth, Wind & Fire, representert med ett originalmedlem, gjorde. Spørsmålet var om et tributeband ble å tøye dette litt for langt?

Jeg har selv et religiøst forhold til de fire store, og viet flere av mine ungdomsår utelukkende til nilytting av deres plater. I utgangspunktet har jeg aldri vært begeistret for at andre artister har gjort cover av dem. Kødde med kongene, liksom.

Noen få klarer imidlertid å gjøre materialet til sitt «eget», ved å ikle dem en helt annen tonedrakt. Andre igjen klarer – gjennom å fremvise hinsides utmerket, musikalsk håndverk – å få publikum til å glemme at man ikke har med annet enn kopier å gjøre.

Det hadde selvsagt vært langt enklere hvis settet besto av Herman’s Hermits-låter. Beatles er dog gjort så mange coverversjoner av at kravene er nesten verdensromhøye.

Beatles har også vært gjenstand for mange tribute-forsøk. Her hjemme er det Det Betales og Dizzie Tunes som er mest kjent. I tillegg satte Travellin Strawberries opp stykket «Strawberry Fields Forever» på Trøndelag Teater, med hell.

Internasjonalt er vel The Rutles den mest kjente varianten, selv om de strengt tatt ikke spiller Beatles, bare låter som låner grovt fra DNA’et til Liverpool-gutta. The Cavern Beatles har ingen slike ambisjoner. Målet er åpenbart å gjøre det mest mulig identisk med plateversjonen.

Bandet har delt konserten i to sett, hvor første del består av de tidlige årene, mens det siste omhandler perioden 1967–70. I utgangspunktet ingen dum idé, ettersom det bevarer mer enhetlig preg enn hvis alt var blandet sammen.

De dundrer i gang med «I Wanna Hold Your Hand», til stor jubel. Alderen på publikum tilsa at man ikke kom til å bli avbrutt av pikehyl, akkurat, som The Beatles ofte slet med, men stemningen er høy idet «Please Please Me», «She Loves You» og «Roll over Beethoven» ruller ut av PA-anlegget.

Det funker til dels, men verdens beste låtkatalog klarer ikke fortrenge det eksistensielle spørsmålet som kommer snikende: «hva i all verden gjør vi her?». The Cavern Beatles er på ingen måte dårlig. Ikke så gnistrende at man gir seg over og bare nyter, men likevel. På «Can’t Buy Me Love» og «Day Tripper» er de nær ved å tangere geniene fra hjembyen. Andre ganger ble de bare et coverband med Beatles-dresser og -parykker. Slikt forbinder jeg med skolerevyer.

For dem som måtte lure, var The Cavern liveklubben hvor Beatles opptrådte jevnlig i starten. Denne eksisterer fortsatt i dag, bare ikke på samme sted som originalen. Det er en fabrikasjon, på samme måte som tributebandet, og har ingenting med stedets historie eller egenart å gjøre – om man aldri så mye har forsøkt å rekonstruere interiøret. Det eneste autentiske er bildene de har hengt opp for turistene.

Man får også den distinkte følelsen av at he Cavern Beatles bare er satt sammen for å gjøre penger på stolt musikkhistorie. Bassisten som synger Pauls låter er selvsagt venstrehendt. Stemmen er sjokkerende lik. Trommisen kommer også forbausende nært Ringo på «Yellow Submarine» og «With a Little Help From My Friends». Forbløffende, og litt trist. Her har man gått til ekstremer for å unngå særpreg. Dette skal være blåkopi.

Jeg hadde foretrukket en skallete, overvektig og høyrehendt fyr som ikke låt det spøtt som Paul, bare han ga dette litt liv. Karaokeshow er og blir kjedelig.

På samme måte som man ved en tur til Disneyland ikke føler at man helt møter Pocahontas på ekte, blir dette også litt plastikk. Og med mindre man er seks år, er og blir besøket en skuffelse. «Yesterday» har strykere på tape. Det låter ikke ille, men helt autentisk blir det heller ikke, hvis du skjønner. Konserten bærer preg av dette.

Det sier litt når bandet må be folk klappe med, og si fra når de skal reise seg. The Beatles måtte i motsetning til billigutgaven snarere be publikum roe seg ned. Tipper at de ikke trengte å kommandere folk i gang for å oppleve allsang heller.

Som ventet dukket det opp flere nye plagg fra Beatles-garderoben til sett to. Og parykkene hadde lengre hår. Som et stykke i en revy ville det sikkert funket. For folk som dro dit med drømmen om å oppleve bandet de aldri fikk muligheten til å se live, ble det en mager erstatning.

Vi kan tilgi den snubla «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band»-versjonen, og strengen som røk og gjorde «I Got a Feeling» til en prøvelse. Det som er vanskeligere å svelge er den totale mangelen på sjel. Selv kommentarene mellom låtene mangler snerten som kunne gitt dem egenart. The Beatles var faktisk svært gode humorister.

Studiolåter som vanskelig lar seg reprodusere live, à la «I Am a Walrus», er imponerende lik originalen, kompleksiteten til tross. Godt planket, rett og slett. Andre ganger serveres versjoner jeg har hørt Rorbua-band levere bedre.

For 50 år siden spilte Beatles sin siste liveopptreden på et tak i London. En av sangene den gang var «Don’t Let Me Down». Det magiske øyeblikket blir på ingen måte gjenskapt på The Edge. «Get Back» er hakket bedre, men klarer heller ikke å fjerne kostymeballfeelingen. Folk reiser seg imidlertid når de annonserer at det er siste nummer, og det blir akkurat nok jubel til at de drar de obligatoriske ekstranumrene.

Etter en noe overraskende «Revolution #9», følger den mer ortodokse seiersrunden «Hey Jude». Folk har fått det de kom for, men ingen gråter av glede, som under Paul McCartneys siste soloturné. Urettferdig sammenligning, selvsagt, men poenget er nettopp at dette aldri ble The Beatles. På ingen måte.

Ikke tilførte de låtene noe nytt og eget, og ikke ble det så gnistrende utført at man tilga dem for å blåkopiere. Direkte gravskjending var det ikke, men det føltes heller ikke som noen hyllest.

Idet folk rusler ut, toner en dixieland-versjon av «Hey Jude» ut av PA-anlegget. Den hadde mer nerve i seg enn noe The Cavern Beatles hadde levert tidligere på kvelden. Betegnende.

Det er alltid vanskelig å måle suksess. Hvis målet var å selge ut tre fulle hus, traff Nordlysfestivalen innertier ved å booke The Cavern Beatles. Ut fra de fleste kunstneriske kriterier må det imidlertid sies å være skivebom.