Hvem av oss som har levd ei stund husker ikke låter som «La meg være ung», «Gi meg en cowboy til mann», «Vi lever» og de svenskspråklige «Diggar dej» og «De sista entusiasterna»?

Les anmeldelsen av The Cavern Beatles her!

De sistnevnte tar oss med tilbake til slutten av det glade 1960-tallet og hennes opptredener på den svenske revyscenen sammen med Povel Ramel.

Og da hadde hennes utrolige karriere allerede vart i en god del år.

Nå har hun med god margin passert de 66, som hun har sunget om nesten hele livet, og gjør akkurat hva hun vil. Noe av det hun elsker å gjøre er å opptre med storband.

Egentlig skulle hun spilt med Tromsø Storband på Tromsø Jazzfestival i august, men ei sykemelding satte en stopper for det. Så ble det Nordlysfestivalen i stedet.

God match

Og Wenche Myhre og Tromsø Storband var så definitivt en god match. Begge parter i dette samarbeidet imponerte stort. Det ble en musikalsk utblåsning vi sjelden opplever.

STOR STEMME: Wenche Myhre har bevart si store stemme på en utmerket måte. Foto: Helge Matland

Storbandet viser igjen hvorfor amerikanske jazzstjerner kommer til Tromsø for å spille inn plate med denne gjengen, og Wenche Myhre viser at hun fortsatt har entusiasmen, selv om det allerede er 50 år siden hun var en av de siste entusiastene.

Les ogå: Stjernene på tå for Tromsø

MEDBRAKT: Wenche Myhre hadde med sin mann, Anders Eljas (i bakgrunnen) som dirigent for konserten. Foto: Helge Matland

Begge parter i samarbeidet har energien, krafta, trøkket, musikaliteten og timingen. Og hele konserten oser av at de trives i hverandres selskap.

Imponerer

Wenche Myhre har fortsatt et imponerende stemmemateriale å by på. Helt fra hun trøkker til med åpningslåten «Got to get you into my life» og til hun 17–18 låter senere avslutter med ekstranummeret «Det finns et lys i den mørke tunellen», har hun stålkontroll på stemma og de ulike virkemidlene hun tar i bruk.

LIV OG RØRE: Med et sprudlende humør, skapte Wenche Myhre liv og røre på The Edge. Foto: Helge Matland

Her er vitalitet og glimtet i øyet blir aldri borte. Samtidig avlsører hun at det er ikke bare storbandet, men også publikum hun elsker. Hun behersker bedre enn de fleste kommunikasjonen mellom scene og, for denne anledninga, en fullsatt sal på The Edge.

Les også: Indiepop og moderne jazz

Hun har mye igjen for at hun gjennom mer enn 50 år ikke bare har vært en musiker, en stor sanger, men kanskje vel så mye en underholdningsartist.