Stemningen blant publikum var idiotisk god allerede fra starten av konserten, hvor artistens naturlige sjarm og utadvendthet raskt smittet over. Med låter som «Fool's Gold» var det nok heller ikke vanskelig for artisten å få publikummets oppmerksomhet, da til og med bartenderne sto og sang med.
Etter en sterk start kom dessverre et par dødpunkter, der det hele ble litt oppskriftsmessig og rutinepreget, hvor triksene fra boka ble brukt i tur og orden. Da snakker vi både ballade, mystisk synth-solo og skift av sceneantrekk, før artisten løftet stemningen tilbake med låten «Used to You». En svært fengende og smakfull sak, selv om jeg må innrømme at jeg først trodde dette var en coverversjon av The Knife – «Heartbeats». Absolutt ikke et plagiat, men likheten er der.
Dagny blir gjerne nevnt i samme musikalske åndedrag som artister som Astrid S, Sigrid og Julie Bergan, men tilhører sin egen lille liga i live-sammenheng. Dagnys bandtilnærming skaper likevel en helt annen energi enn ovennevnte artister, som ofte baserer seg på mer karaokevennlige løsninger og playback. Tidvis føles det faktisk nesten som å være på en rockekonsert.
Bandet hun har med seg på veien fortjener for øvrig all den skryt det kan få, da de gjør det ekstremt vanskelig for selv den sureste publikummer å stå stille. Det svinger utrolig bra av bandet, og musikken føles ekte og organisk ut, til tross for sjangerens naturlige generiske utgangspunkt. Det er tidvis nærliggende å tenke i retning yacht-rock eller Daft Punks album «Random Access Memories», hvor ting er både flinkis og glætt, men uten å bli verken corny eller stivt.
Dette kom veldig godt fram i låten «Bullet», som i utgangspunktet er plastikk-pop à la reklamelåtene for Spotify Premium for noen år tilbake. Selv om låten var blant konsertens mest intetsigende og forglemmelige for min del, gjorde keyboardist Eirik Fjelde (også kjent fra The Band Called Oh) en utrolig god jobb med å tilføre originalitet med interessante og retro-trivelige valg av lyder. Her fikk vi jaggu også kveldens beste (og eneste) gitarsolo, noe som var på høy tid.
Det burde påpekes at flere av låtene bare blir fremførelser av studioversjonene, der det blir lite rom for overraskelser. Et selvskrevet høydepunkt ble derfor Dagnys korte, men befriende uhøytidelige synkrondans med korist og tamburinsvinger Monica Hjelle. Mer sånn!
Forventede innertiere kom til slutt, som landeplagen «Backbeat» (etter den obligatorisk peptalken om hvor godt det var å være hjemme i Tromsø), samt siste ekstranummer «Love You Like That», som naturligvis satte stemningen i taket. Førstnevntes ikoniske refrengintro ble imidlertid servert på boks, et (etter min mening) noe pussig valg, da dette virkelig er en låt som forbilledlig skriker etter muligheten til hjelp fra publikum.
Til tross for litt lite originalitet her og der, hersker det liten tvil om at Dagny har funnet sin greie. Tromsøjentas musikalske univers strekker seg hovedsakelig fra 80-tallsinspirert og sofistikert synthpop på sitt beste, til det litt mer intetsigende på sitt mest ordinære.
En kode hun imidlertid har knekt, er å lage sterke refrenger som fester seg på hjernen og blir værende der en stund. Som liveartist er hun både sjarmerende, proff og stødig, men litt mer uforutsigbarhet og spontanitet ville løftet konsertopplevelsen betraktelig.