«Vi skulle vært i en kirke». Det merkes straks jeg hører første tone fra Linds munnharpe under «Eg veit i himmerike ei borg». En salme som er skrevet som en samtale mellom Jesus og menigheten.
Både lyssettingen og måten de to hovedpersonene, sammen med gitarist Haldor Røyn og pianist Eirik Berge (og utallige strengeinstrumenter), står på scenen ser ut til å være tilpasset et annet type rom. Gjennom stort sett hele konserten kjenner jeg på følelsen av at vi skulle befunnet oss et mer intimt sted.
Se bildeserie fra konserten! (for abonnenter)
Sist gang Bratland og Lind gjestet Tromsø med denne konserten spilte de i domkirken. At de nå har valgt en større scene med mer plass er forståelig, men formatet, både på konserten og musikken, kommer dessverre ikke hundre prosent til sin rett her.
Ikke så rart. For denne musikken er skrevet til en kirke. I 2011 ble Espen Lind bedt om å sette nye melodier til gamle salmetekster i anledning Olavsfestdagene i Trondheim. Det gjorde han, og sammen med folkemusikk-sanger Ingebjørg Bratland resulterte dette i konserten «Linds reviderte». Åtte år senere har duoen turnert rundt om med konserten og 22. februar ga de ut albumet «Til alle tider» hvor disse 16 salmene er samlet.
Det var disse vi fikk høre onsdag kveld. Låtene ble, forutsigbart nok, spilt i samme rekkefølge her som på albumet.
For dersom noen trodde de hadde kjøpt billetter til en Espen Lind-konsert tok de jammen feil. Dette var så langt fra Sway, dreads, coole babes, en gråtende Susannah og Beyonces «box to the left» som du kan få det.
Lind viste her en helt ny side av seg selv som musiker. Spesielt med måten han har løftet salmene, som først og fremst handler om det skrevne ord, til å bli enkeltstående musikkstykker hvor melodien kommer nesten bedre fram enn tekstene. Melodilinjene og de ulike sjangrene de nå er plassert i klarer også å fange helt andre sinnsstemninger enn det salmene trolig hadde til hensikt å gjøre.
Som eksempelvis i «Ditt verk er stort». En bønnesalme av Natanel Beskow, oversatt til nynorsk av Ragnvald Indrebø. På scenen hevdet for øvrig Bratland å ha konvertert Lind til å foretrekke nynorsk foran bokmål, med det var i sammenheng med en presentasjon av en av Elias Blix mange salmer. Denne salmen, derimot, fikk nytt liv i lettbeint country-drakt, og jeg tenker langt mer på sand og hesterygg enn å sverge troskap til Gud.
Også i «Så går ein dag», kveldens aller sterkeste låt, kommer Linds melodi virkelig til sin rett. Johann F. Herzogs salme høres her ut som en slags powerballade hvor stemmene til Bratland og Lind komplementerer hverandre perfekt. Pianist Eirik Berges vri på sluttspillet i låten er dessuten eksepsjonelt vakkert, og skaper assosiasjoner til Thomas Newmans filmmusikk i «American Beauty».
Salmene synges hovedsakelig av Bratland gjennom hele konserten, og Lind holder seg litt mer i bakgrunn med koring og spilling på ulike gitarer, samt den nevnte munnharpa. Likevel får hans vokal lov til å skinne, og det gir en stor variasjon til konserten.
Da eksempelvis på «Å, hver jå meg», som med melodi nesten minner litt om Beatles-låten «Here comes the sun» og ikke minst på «Nærmere deg, min Gud», et annet høydepunkt.
For Bratland, som opprinnelig kommer fra Vinje i Telemark, synger klokkerent og med tydelige folketoner i stemmen. Likevel føles det iblant ut som stemmen hennes farger låtene slik at de blir mer lik hverandre enn de behøver å være.
I tillegg får man opplevelsen av at hun ikke tar rommet hun står i. At hun selv føler at rommet er mindre enn det er, og at hun dermed enten må folde hendene eller samle føttene.
Dette slår hun heldigvis helt fra seg på «Vår Gud han er så fast ei borg», en salme skrevet av Martin Luther. Her viser Bratland virkelig fram kraften i stemmen sin, og de nevnte folketonene dyrkes her til det ytterste. Sammen med munnharpen skapes det en eventyrlig og trolsk stemning på Kulturhuset.
«Kom Jesus, lys din fred på jord» introduseres som kveldens siste låt, men da er det fortsatt to salmer som ikke er spilt ennå. Disse kommer naturligvis som ekstranummer, hvor det hele avsluttes med «Å leva, det er å elska». Også albumets siste låt.
«Til alle tider» er en vakker konsert, og det bærer ingen tvil om at Lind har en musikalsk allsidighet som klarer å løfte fram disse gamle tekstene på dette viset. Sammen med Bratland blir det trygt og helhetlig, men jeg hadde troen på at de kanskje skulle overraske i større grad enn det gjorde. Spesielt når de to selverklærte agnostikerne tok steget ut av kirken og opp på Kulturhusets scene.