Hvis målet er å gjenskape stemingen fra Tarantino- og David Lynch-filmer, har Tromsø-bandet Bats of Congress lykkes godt. «Pop noir» kalles sjangeren gjerne på fagspråket, og inneholder cowboygitarer med twang og tremolo, cabaretstemning og en vakker, litt ertende, kvinnevokal på toppen.
Live følger de også opp, med frontfigur Tone Pedersen katteaktig svinsende foran på kanten scenen. Hun er ikledd rød femme fatale-kjole for kvelden, og ankommer med oppslått paraply, i det strålende solskinnet. Resten av bandet er i svart – man skal slippe å lure på hvem som er frontfigur. Mikrofonstativet er i tillegg rosedekorert – tro mot westernsjangeren bandet låner fra.
Går du høyt ut, blir det fort flaut, men Bats of Congress utviser slik stilrenhet og presisjon at de tåler de teatrale elementene. Det eneste man kunne ønske seg, er faktisk mer sceneplass, slik at de i enda større grad hadde fått utfoldet seg.
Bandet gjør hva de kan for å mane fram Ennio Morricone i det knøttlille Little Henrik-teltet, og klarer det stort sett utmerket. Dette til tross for at scenen er så liten at det nesten ser ut som om sjumannsbandet har kledd den på seg.
Bats har ikke verdens største katalog å velge fra, men vi blir servert både «Fallin’», «Trixter» og den vakre «The Repentance», fra deres utgitte materiale. De presenterer også de nye låtene «Steal My Heart» og «Taboo», som vitner om at inspirasjonskrukka på ingen måte er tom. Faktisk er de blant settets sterkeste.
Kvelden avsluttes med rockeren «Jacqueline», til enorm jubel fra den tettpakkede forsamlingen. Selv om gruppa er relativt ny, har medlemmene fartstid fra storheter som Hangface, Diamond, Englebarn og Vederkast. Bukta-opptredenen bærer vitne om at også Bats kommer til å nå ut til massene.
Dette er garantert siste gangen de blir henvist til den minste scenen på Bukta, i alle fall.