Buktafestivalen 2019:

Hadde trengt mer kjøtt i monitor

The Courettes var i kjempehumør, men musikken ble kjedelig i lengden.
Den dansk-brasilianske duoen The Courettes hadde bedre lynne enn låter, mener vår anmelder. 
        
            (Foto: Håkon Steinmo)

Den dansk-brasilianske duoen The Courettes hadde bedre lynne enn låter, mener vår anmelder.  Foto: Håkon Steinmo

Med spissede, forventningsfulle ører – og et selvpålagt ordspillforbud – troppet undertegnede opp på Buktas minste scene for å oppleve et band jeg aldri hadde hørt om før Bukta offentliggjorde dem.

—Hallaise, Tråååmsøu! ljomet det ut av høyttalerne.

Sjarm og humør var det heldigvis mye av fra duoen The Courettes, som fikk velfortjent respons for sin helhjerta innsats.

Innledningsvis tenkte jeg at Courettes – det er er et syndrom man kan bli glad i. Foten gikk godt til bandets spretne garasjerock, men leggmusklene mine stivnet dessverre etter hvert.

Det blir strengt tatt ikke mer eksotisk enn en dansk-brasiliansk duo som spiller frekk og freidig garasjerock.  Og «gubbens» rytmer bak det spinkle trommesettet satt godt limt til sanger og gitarist Flavia Couri føringer. Man skulle nesten tro de var gift!

Little Henrik er ikke min favorittscene i Bukta, men den funker ofte bra for band i duo- og trioformat. Jabba eide denne scenen for noen år siden, for eksempel. The Courettes låt allikevel litt spinklere enn jeg hadde forventet etter å ha hørt platane deres. Vi hadde trengt mer kjøtt i monitor, rett og slett.

I starten sleit jeg litt med å høre Flavias stemme hver gang typen smalt til sine cymbaler. Dette bedret seg riktig nok utover i gigen.

Selv om jeg elsker denne sjangeren, er det lite av Courettes musikk som fester seg i hjernen under deres litt for lange konsert denne torsdagskvelden. På låtfronten har bandet temmelig tynne greier å lene seg på, selv om de «showet» og underholdt godt.

Balladen «Strawberry Boy» var et velkomment avbrekk til den nokså forutsigbare rekken av Standells-, Downliners Sect-, og «Back From the Grave»-pastisjer, men kom i seneste laget helt på tampen av konserten. Idet The Courettes dro i gang andre runde med ekstranumre etter timen er passert, og vel så dét, var jeg rett og slett lei.

Det er mer garasjerock, som alt annet i livet: Sjarm og humør er en kjempebra begynnelse, men med lite substans i bunn falmer interessen raskt.