Buktafestivalen 2019:

Store, svette baller dinglet i takt med musikken

Å være første band ut på Buktafestivalen er både en ære og en utfordring.
Spidergawd åpnet Buktafestivalen 2019 med bredbeint rock. 
        
            (Foto: David Gonzalez)

Spidergawd åpnet Buktafestivalen 2019 med bredbeint rock.  Foto: David Gonzalez

Spidergawd tok utfordringen, og hadde mer bare enn æren i behold – selv om spilletiden ble i overkant lang.

Jeg elsker den totale mangelen på pretensjoner som trønderne utviser. Tantefaktor og teatralske fakter er i tillegg helt fraværende.

For denne torsdagen var ingen tvil: Spidergawd spiller bredbeint boogie, med store, svette og hårete baller dinglende i takt med musikken. Enten lar man seg rive med – eller så peller man seg ut. Åpenbare tyverier fra Motörhead og Black Sabbath hører selvfølgelig med, og resultatet blir kledelig harry, men aldri «bonat».

Spidergawd anno 2019 er forsterket med El Cueros gitarhelt Brynjar Takle Ohr. Sammen med bandsjef Per Borten sørget Ohr for en rekke gitardueller som var pakket med like mye krutt som 70-tallets Thin Lizzy-duo Gorham/Robinson.

Les også: Dette er årets Bukta-meny: gamle klassikere og nye påfunn

Ohr korer i tillegg med klokkeklare harmonier. Han kompenserer derfor meget godt for tapet av barytonsaksofonen til Rolf Martin Snustad, som tydeligvis har forlatt bandet. Bandets nye medlem gis da også plass som sjefsvokalist under «Loucille».

Undertegnede kjeder seg lett under lange gitarsoli, men Ohrs gitarspill denne ettermiddagen sugde meg inn til et sted der tid eller andre bekymringer ikke eksisterte. Under konserten slår det meg at Spidergawd er Norges fremste ambassadører, om ikke for gitarspill, i alle fall for den edleste av alle gutteromskunster: Luftgitar.

Når det gjelder fremtoningen til trommeslager Kenneth Kapstad, ender man opp med å måpe og glise om hverandre. Det låter som om han har like mange armer som en blekksprut, og ord som «rytme» og «komp» er ikke tilstrekkelig for å beskrive hans betydning som selve hjertet i bandet.

Trommisen er til og med frekk nok til å dra en liten trommesolo, som blir en perfekt innledning på en turboladet versjon av «Do I Need a Doctor?». «Stranglehold» er en annen låt som får det til å gynge jævlig godt i fjæra.

Les også: 10 personer du garantert vil møte på Bukta

Som liveband gjør ikke Spidergawd så mye mer enn å fremføre låtene godt, og takke publikum. Men herlig rock er strengt tatt hva vi er her for å høre, se og kjenne på kroppen.

Borten uttrykker underveis i konserten sin overraskelse over at bandet skal spille halvannen time, og han har et poeng. En 90 minutters åpningskonsert er for lenge for ethvert band på enhver festival. Tidvis uoversiktlig lyd gjorde også at mye av melodien forsvant. Å kjenne låtene godt var i alle fall et fortrinn.

Å sparke i gang Bukta med bunnsolid classic rock var en suksess, på tross av at det var nokså glissent blant tilhørerne i solskinnet. Sterk firer.