Selv om det tidvis kan være vanskelig å se forskjell, er det ikke festivalens styreleder, Marianne Saus, som er første artist ut på Little Henrik fredag kveld. Det er søsteren Line.
Det skal heller ikke ta særlig lang tid før hun også beviser at hun fortjener plassen sin her i kveld, uavhenging av slektsskap, dersom noen skulle være i tvil om det. For Line Saus er kul, avblansert og «på jobb» i Bukta. Som eneste kvinne i aften, slik Nordlys påpekte tidligere denne uken.
I en enkel kortbuksedress og høyt hår – uten noen form for staffasje, tilgjorthet eller teite fakter – målbinder hun publikum. Kanskje nettopp fordi hun klarer kunsten å balansere ydmykhet og selvtillit. Hun virker så ekstremt trivelig og jovial.
Det kombinert med at hun er rå på gitar og har en kraftfull og raspete stemme man bare vil høre mer av, gjør at dersom det er NOEN artister, musikere eller publikummere fra denne festivalen jeg mot formodning måtte ha vært vitne til at dro fram gittaren – med to t-er – på et nachspiel, så er det henne. Noe sier meg at hun ville sunget «Africa» bedre enn det Weezer-vokalisten gjorde på torsdagen.
Det hjelper også at hennes særdeles kapable band, bestående av Håvard Stangnes (gitar), Truls Norbye (trommer), Stine Maren Steien (tangenter) og Jørn Flagtvedt Meinertz (bass), gir henne rom og plass til å være artist, og ikke «bare» frontfigur i et band. Det er et kunststykke i seg selv, all den tid Little Henrik er en liten scene. Kjempelliten. Og jeg ser de har det trangt der oppe i varm. Min sympati sendes i retning dere.
Saus har vært i musikkbransjen lenge og er for tromsøværinger blant annet kjent fra Pulp Vixen. Det er i midleritidig ikke så lenge siden hun bestemte seg for å satse under eget navn. I fjor slapp hun sin første EP "Down The Hole" og det er naturligvis låtene fra denne utgivelsen som dominerer settet i kveld. EP-ens tittellåt er andre låt ut og er en artig liten sak med en dødsfet oppbygging til bridgen. Jeg skulle bare ønske at man hørte litt tydeligere hva det er hun synger om. Ordene kommer ikke så godt fram underveis i konserten som jeg hadde håpet på.
Likevel, noe av det mest overraskende ved å se henne for første gang, er at hun faktisk synger enda bedre live enn på plate. Stemmen hennes klarer å bære over lyden av Kosmik Boogie Tribe som spiller i Paradisbukta. I alle fall når hun synger. Det er litt verre når hun snakker mellom låtene, da dominerer nabobråket.
Hun har også med seg en duettpartner, Oslo-amerikaneren Mark Steiner. Han kommer på akkurat perfekt tidspunkt da man hører at Saus kanskje begynner å bli litt sliten i stemmen. Steiner har stakkars prøvd å gjemme seg på den vesle scenen gjennom fem låter, men Mark vi har sett deg. I motsetning til Saus har han null tillit til værgudene og har tatt på seg hatt og frakk. Heldigvis husket han solbrillene. Steiner høres ut som en lykkeligere utgave av Nick Cave og komplimenterer Saus på strålende vis. Spesielt siden hun kan minne litt om Kylie Minogue (dro jeg den litt langt nå?).
Saus får Steiner-hjelp på låta «Six Feet Under». Gøy at at den heter nettopp dette når starten er nesten identisk til «True Detective»-låta «Far From Any Road» med The Handsome Family. To TV-serier på engang der altså, man kan nesten lure på om de er sponset av HBO. En kul låt som gir akkurat samme stemning som nevte TV-sang, hvor man straks får assioasjoner til sanddyner og strå i munn.
Så trekker han seg tilbake og lar Saus få skinne igjen under det som helt klarter er konsertens aller beste låt «This is My religion». Herregud så kul den er. Dette er Lines anthem. I tillegg er det også her hun får vise seg aller mest fram som gitarist også og man ser at hun «moiller» seg på scenen.
Underveis i konserten sier Saus «Dokker e så god». Vet du hva - det er også Line.
Hadde du vært en saus ville du vært Béarnaise.