Man skal enten ha bodd under en svær steinhaug, eller på annen måte ha gjort en virkelig imponerende innsats for å ikke ha opparbeidet seg en slags kjennskap til Los Angeles-bandet Weezer. Siden debuten i 1994 har rockbandet hele 13 studioalbum bak seg, og har jevnt gjennom hele karrieren snekret sammen et imponerende knippe bunnsolide poplåter, som «Buddy Holly», «Hash Pipe», og ikke minst den eviggrønne «Island in the Sun», for å nevne noen.

Som avslutningsband på Buktas første dag burde de med andre ord ha null problemer med å finne noe fornuftig å spille, og det må også sies at det hører til sjeldenhetene at man hører et band spille i drøyt halvannen time, uten å spare nesten alle hitlåtene til ekstranumrene.

Weezer gikk derimot knallhardt ut og startet like gjerne festen med «Buddy Holly», elegant etterfulgt av «Surf Wax America» og allsangtriggeren «Beverly Hills». Allerede som femtelåt dro de skamløst på med sin oppsiktsvekkende lite oppfinnsomme tolkning av Toto-svisken «Africa», som om det var den mest naturlige ting i hele verden.

Når det gjelder Weezer musikalske uttrykk, kan de trygt plasseres under det sjangermessig brede paraplybegrepet alternativ rock av det melodiøse slaget, med tendenser mot pop-punk, emo og college-rock. Uttrykket har riktignok variert mye fra album til album, der det virker som bandet løpende har prøvd å tilpasse seg til samtidens lydbilde, på godt og vondt. På andrealbumet «Pinkerton» har bandet for eksempel en mørk og støyende, nesten Pixies-aktig estetikk, mens 2017-utgivelsen «Pacific Daydream» knapt nok inneholder noe som kan minne om hverken rock eller Weezer for øvrig.

Misforstå meg rett – jeg setter like mye pris på et godt popalbum som de fleste andre, men i forkant av konserten håpte jeg hardt og intenst at Weezer først og fremst kom til å konsentrere seg om den første halvdelen av karrieren, noe de heldigvis stort sett også gjorde, med unntak av 2017-singelen «Feels Like Summer».

Så har vi jo disse coverlåtene, da. I år slapp Weezer nemlig intet mindre enn to album; «Black Album» med eget materiale, og «Teal Album» med karaoke av ymse slag. Her er det nok også sistnevnte album som har fått mest oppmerksomhet, og man kan gruble på seg en hodepine eller to over hvorfor et band som Weezer i det hele tatt trenger en haug med coverlåter på settlisten. Jeg velger å tro at dette sannsynligvis er noe de først og fremst gjør for sin egen del, for det så i det minste ut som bandet storkoste seg.

På Bukta ble publikummet også servert hele tre låter fra dette albumet, selvsagt inkludert «Take on me» av Aha. De er jo i Norge, tross alt. Heldigvis konsentrerte de seg mest om eget materiale fra egen storhetstid, og skapte idiotisk god allsangstemning utover hele kvelden med perler som «Pork and Beans», «Undone – The Sweater Song», og avslutningslåten «Hash Pipe».

Selv om det begynte å glisne foran scenen etter sistelåten, ble imidlertid publikum ikke snytt for en aldri så liten encore. Som første ekstralåt serverte Weezer «Buddy Holly» for kveldens andre gang, men denne gangen uten instrumenter. Det var akkurat så merkelig som det høres ut, men på en annen måte også helt innafor. Etter «Good Life» ble det hele treffende avsluttet med «Say it Ain't So», der publikummet nesten overdøvde bandet i refrengene.

Selv om enkelte låter, og kanskje spesielt karaokerepertoaret ikke traff helt hjem hos meg, var det i løpet av konserten nesten umulig å ikke bli nostalgisk. At Weezer klarer å lage god stemning er det ingen tvil om, og med en fartstid på 25 år skulle det vel også bare mangle.