Med stort og smått og alle slags sammenhenger er det sjuende gang Tor Thomassen spiller under Bukta-paraplyen. Det er ganske imponerende. Han begynner å bli voksen nå, den godeste Tor.

Det er åtte år siden jeg så ham fronte bandet Vishnu på samme scene, som siste band ut, siste dag av festivalen. Jeg elsket dem, men det ble aldri den grande finale-konserten jeg hadde håpet og trodd.

Det var et band i en begynnende oppløsning, med en uforløst konsert, attpåtil skjemmet av altfor høy og ditto lurvete lyd. Vishnu på sitt beste var et framifrå orkester, og de beste konsertene helt fantastiske. The Late Great har likevel mange flere gir og lag av kvalitet i seg.

Bare det å reise rundt med en fast sekstett har noe smått cocky i seg som jeg liker. Det er så ambisiøst, og et så overtydelig signal om at de vil noe med det de driver med. Har sett The Late Great et par ganger i nedstrippet versjon, og det har aldri vært mer enn OK, men dette bandet i full versjon har noe helt uangripelig og tøft over seg.

I Paradisbukta leverer de. De er heltente, tighte, fokuserte og samtid løsslupne, slik rock skal være. For det er jo rock dette er, i en herlig uhipp og tradisjonell kontekst. Thomassen synger sedvanlig bra og bandet er jo et konglomerat av noe av det beste byen har å by på. Dessuten ser de så jævla kule ut, et element som knapt kan overvurderes i rock.

Ariel Joshua Sivertsen på bass ser ut som han gærne og tvilsomme halvbroren til Walderama og den følsomme og briljante tangentmesteren Erik Nilsson ser så cool ut at fy, som om han var den strenge, rettferdige og tullete nevøen til Leon Russell.

Han er på sett og vis limet i bandet. Dessuten er det veldig stilig med en egen mann på perk, i tillegg til solide Ottar Tøllefsen. Når John Lupton svinger pisken på høyreflanken høres det kult ut, men det ser jo så forbanna tøft ut.

De spiller hovedsakelig fra sisteskiva, men plukker også kirsebær fra debuten, og høydepunktet for undertegnedes del er når de heldigvis har guts til å ta det ned, med den smått sakrale og mollstemte «Our Empire». Det er så rett, og jeg synes bandet kler slike låter i miksen, for det er tidvis helt på grensen til å bli for mange uptempo Dylan-aktige, durstemte låter.

Men de balanserer det bra i kveld, The Late Great. Og når Håvard Stangnes går fra publikumsplass til å traktere lap steel føles det som om hele Bukta er en lykkelig familie. Han akkompagnerer også Stian Grønbech i resten av settet, og det kjennes som et krav at de bør utvide fra sekstett til septett.

«Nord-Norges råeste septett». Det høres faen meg kult ut. Og det vil dessuten frigjøre Thomassen til å droppe kassegitaren i flere låter, og heller bare være frontfigur, som han var med bravur i Vishnu. Håper på mer av dét i fremtiden.

Det tar ikke skikkelig av i Paradisbukta, men folk ser usedvanlig glade og fornøyde ut, med rette. Og det er ei bra sitring man har med seg i kroppen videre ut i natta.

The Late Great er et fryktelig bra band, som klarer å levere tradisjonell rock’n’roll det er laget mye av fra før. De trenger bare flere låter og flere skiver. Ser dem gjerne på hovedscenen etter det mytiske femtealbumet i 2026.