Buktafestivalen 2019:

Koselig gjenhør med en gullrekke av låter

Bananskallet ligger bare og venter på comeback som dette. Men Ricochets gikk overhodet ikke på ræv i Bukta-fjæra lørdag kveld.
Ricochets gjorde comeback på Buktafestivalen lørdag. 
        
            (Foto: Håkon Steinmo)

Ricochets gjorde comeback på Buktafestivalen lørdag.  Foto: Håkon Steinmo

Med en slik gullrekke av låter å velge fra, var østfoldingene strengt tatt dømt til å lykkes. Østfoldingene er blant de aller best rock’n’roll-gruppene gamle Norge har fostret. Det fikk alle som hadde dukket opp i Telegrafbukta oppleve.

Dette ble The Trond Andreassen Show. Ricochets sanger, låtskriver og frontmann sprader ut på scenen som om han eier den, under åpningslåten «I Know You're Gonna Leave Me». Andreassen er som toastmasteren i verdens mest festlige begravelse, han synger faktisk vel så bra som før, og er i skikkelig sjampanjehumør på scenen.

Norsk rocks førstecrooner var heldigvis i form denne lørdagen. Andreassen gjort gode greier med The Navigators, og en soloplate som fikk overraskende lite oppmerksomhet. Men hans virkelige gull ligger i Ricochets’ tre album.

Trommis Johan Edvardsson og bassbølla Knut Olsen legger ned en bunnsolid groove, mens Sven Poppe jr. tryller i både dur og moll med sine tangenter.  Fraværet av bandets originalgitarist Alexander Kloster-Jensen er dog tydelig – både visuelt og musikalsk.

Fredrik Gretland (Sweden, The Cumshots) gjør en grei jobb i sin kloning av gitarspillet på Ricochets' innspillinger. Gitaren hans ligger veldig lavt i miksen, som gjør at låtene mister litt av sin opprinnelige edge.

Elementet av fare, i stor grad fremkalt av sjenerøse mengder rus, som lå i bunn av Ricochets' konserter i gamle dager, er borte. Der de tidligere balanserte på kanten av totalt kaos, ser vi nå et band med total kontroll på hva de holder på med. De spiller voksenrocken godt, og «koselig» er et ord som slår meg midt i konserten.

«Pick Up the Phone» og «Depressive Side of Town» pirrer gåsehudmusklene, mens konsertens største kick kommer faktisk i form av hjerteknuserballaden «Cold Outside». Her kjenner seg den store skjelven både i knærne og underleppa true. Navigators-hiten «Wall of Stone» (som Andreassen avslører som et uinnspilt Ricochets-spor) er jeg derimot fortsatt ganske lei av.

En litt lørdagsdovent publikum hindret ikke at dette ble et koselig gjenhør med et knippe låter jeg har savnet.

At energiske versjoner av mine personlige favoritter Guess It's Time og The Ghost of Our Love kommer på slutten, bekreftet dette poenget ytterligere.

Velkommen tilbake, Ricochets! Nå er det bare å pelle seg i studio, og lage album nummer fire.