Buktafestivalen 2019

Må dessverre ta i bruk ordet jeg hadde håpet å unngå

Det første og siste som dukker opp i hodet mitt når jeg ser på A Million Pineapples er at de er søte. Dessverre.
GLADLAKSER: Jentene i A Million Pineapples smitter alle med sin glede.  
        
            (Foto: David Gonzalez)

GLADLAKSER: Jentene i A Million Pineapples smitter alle med sin glede.   Foto: David Gonzalez

Det er så forbanna typisk å skulle beskrive et band bestående av fire jenter på 18 år som søte, og jeg hadde egentlig håpet at jeg ikke måtte ta i bruk det ordet for å beskrive dem, men det er rett og slett ikke til å unngå.

For deres søte og blide fremtoning gjennomsyerer hele konserten, denne kvelden som føles som formiddag, på Little Henrik-scenen.

Stedet hvor bandet også spilte i fjor, etter å ha danket ut en rekke andre band under «Bukta talenter»

Dessuten er det ikke bare min feil at de beskrives som søte. Selv minner de publikum på en rekke ganger hvor unge de er, at de faktisk bare 18 år gamle, akkurat ferdig på videregående og at en retro-låt er en låt de skrev for to år siden.

Konserten starter med «Light bulb», samme låt som også starter deres selvtitulerte EP som kom i fjor. For anlendingen har de med seg to trompetister som bidrar til å gi enda mer trykk til musikken, noe som kommer ekstra godt frem her.

Musikken flyter fint over i hverandre og er lette, sommerlige og friske. Det er ordentlig glad-rock, om det er et begrep som er lov til å ta i bruk. Bandmedlemmene oser av spilleglede og entusiasme. Selv når de stopper opp og glemmer hvilken toneart den nye låten begynner med er de sjarmerende, og kommer seg fint og glatt ut av situasjonen.

Vokalist Mie Bergh 
        
            (Foto: David Gonzalez)

Vokalist Mie Bergh  Foto: David Gonzalez

Nesten for glatt. Jeg har sett bandet spille to ganger tidligere, under forestillingen «Nordting» på Hålogaland Teater i mars 2017 og under kvinnedagen samme år.

Da var de nok hakket mer upolerte, men også enda røffere enn slik de framsto i dag. Akkurat dette merker jeg at jeg savner litt. De kan gjerne være litt mer uslpene for det funket så bra og var så forfriskende. Kanskje kan de med hell dyrke det ungdommelige og spontane i enda større gradd en de gjør allerede nå.

LES FLERE ANMELDELSER HER!

Bandet har ikke kommet dit enda at de har noen enkeltstående hitlåter som stikker seg spesielt ut og musikken flyter litt over i hverandre. Det er i midleritdig låten «Moonstone» som stikker seg aller mest ut i menden. Perfekt for anledningen som vokalist Mie Bergh påpekte, i og med at det i dag er 50 år siden månelandingen med Neil Armstrong og Buzz Aldrin.

De er ekstremt dyktige på scenen og har en tilstedeværelse som mange eldre, og mer erfarne band kan misunne dem. De er med oss i øyeblikket akkurat nå og det er fryktlelig smittsomt til publikum.

Alle i publikum står og gliser av glede fra ende til annen og det som under andre konserter kan føles som verdens lengste tre kvarter forsvinner fortere en du rekker å så ananas. Det hele topper seg når vokalisten tar sats og crowdsrufer ute blant publikum med masse energi og entusiasme.

I løpet av konserten hadde de en ny låt om å flytte, i og med at alle har fullført videregående. Jeg håper for alle del at det ikke betyr at dette er det siste vi ser til disse kule damene.