De skotske karene i Franz Ferdinand er for meg lyden av ungdomstid og lange, kalde sommerkleder hvor man ikke visste hvor man skulle gjøre av seg.
Det var musikk undertegnende og andre 15-åringer «gikk kult til». De var Skottlands tilskudd til The Strokes, The Hives, The Vines, The White Stripes-bølgen som gikk over hele verden. Dette var tiden da bandet ga ut sitt selvtitulerte debutalbum i 2004, fullt av hitlåter alle gikk og nynnet på.
Året etter slapp bandet nok et sterkt album i form av «You Could Have It So Much Better» og vi fortsatte å danse.
Så gikk de litt i glemmeboka, i alle fall hos denne anmelderen. La oss si det slik, etter konserten i Bukta skal det nok ta en stund før jeg glemmer de igjen. For dette var mer enn noe annet bare utrolig gøy. De kom som et friskt pust inn på festivalen og gjorde det til en festaften allerede fra start.
Flere av medlemmene nærmer seg 50, men fra der jeg sto så ikke vokalist Alex Kapranos, ikke Sopranos, i sin helsorte habitt ikke en dag over 35 ut. Det var som vi var tilbake i 2004 og fra de første tonene av «No You Girls», en låt fra deres album «Tonight: Franz Ferdinand» fra 2009 kickstartet det hele.
Da vi stiftet bekjentskap med bandet var det gjennom melodiøse pop-rock-låter som «Jacqueline», «Take Me Out», «Do You Want To» og min absolutte favoritt, Franz Ferdinands «Birmingham Ho» - «Michael», for øvrig dedikert til vikartrommisen ved samme navn som steppet inn for deres egentlige trommis Paul Thomsen denne kvelden. Samtlige av disse ble naturligvis spilt i kveld, til stor jubel blant publkum, men det som overrasket meg mest er at bandet har våget å ta steget over fra pop-rocken til å skape noe som høres intet annet enn det jeg vil definere som rockedisco.
Deres seneste utgivelser har mange elementer disco og elektronika i seg og det funker som bare det. Dette kommer godt fram i fjorårets «Always Ascendings» tittellåt. For øvrig tror jeg det var den eneste låten fra nettopp albumet som ble spilt under konserten, så man kan med andre ord si at de spite for publikum mer enn for seg selv.
Vokalist Alex kom med norske fraser og gjorde seg til Norgesvenn i like stor grad som Bonnie Tyler i Nordkjosbotn, spekket med karisma og ironisk distanse til alt og alle. Dessuten spilte de «Stand on The Horizon» deres samarbeid med norske Todd Terje, som også vitner om en nokså godt kuratert set-liste for kvelden.
Selv om de spilte mange gamle «schlagers» overrasket de også. Ekstranummeret «Evil Eye» kom som «Julekvelden på kjerringa» for de fleste av oss, mens vi ventet på at «Take Me Out» skulle komme. Førstnevnte er en låt som aldri tidligere har fanget oppmerksomheten min, men som med sin spøkelsesaktige lyd både fikk bandet til å virke innovative og spennende. En fremtidig klassiker fra 2013.
Franz Ferdinand var en stor og gledelig gavepakke og ga internasjonal storhet til Buktafestivalen. De minnet oss om at de er mer enn bare et retro-band for de under 40, men stadig i forandring og under utvikling.
I tillegg satte de fyr på Bukta, ved å dra ut sistelåta «This Fire» til det ikke var mer å gi og både «Hipster-Hellge» og «Gudmor Britt» gikk ned knestående. Det er godt jobba det.