Iceage er ei av de mest modige bookingene Bukta har gjort på lenge.

Bandet har så lite kommersiell appell at det er parodisk, sett og hørt med den gjengse publikummers øyne og ører.

Men de har samtidig mer rock i seg enn mer eller mindre hele line-upen på resten av festivalen.

Mens Black Debbaths fyrverkeri av en konsert fadet ut i bakgrunnen, gikk Iceage på til ei scene nesten helt uten publikummere. At konferansieren skvaldrer om «kamelose» får vi heller skrive på kontoen for ufrivillig klønete blødme.

At det var et nesten totalt fravær av folk tror jeg seriøst de dreit i. De var ikke her for å smelte hjerter eller dra noen sjarmoffensiv mot nordnorske hjerter. De hadde noe viktigere på hjertet.

Elias Bender Rønnenfelt er Iceage. Han ser ut som, og agerer som, ei blanding av den unge The Birthday Party-Nick Cave og 1974-utgaven av Iggy & The Stooges. Spastisk, rar, underfundig og skummel.

Det er befriende null chit-chat med publikum, ingen «Jaj simpelthen eeeelsker Troomso» eller noe som ligner på frierier. I stedet er det hundebjeffing og samplinger av baklengs barnekor som durer mellom låtene. De var ikke her for å underholde. Men de leverte varene.

Musikken er knallhard, kaotisk og ganske krevende, og fremstår enda mer kompromissløs enn den gjør på plate. Og det slår meg stadig at dette er for spesielt interesserte, og undertegnede lider av diagnosen. Likevel får jeg aldri helt tenning, som jeg har fått av skivene.

Rønnenfelt ser dritbra ut, der han snublesvinger seg over scenen, og bandet fremstår ekstremt autoritært og nesten militært. En av gitaristene har, for ordens skyld, på seg en sid og kantete militærfakk, og med et gravalvorlig uttrykk blir det freaky, på en bra måte. Trommisen ser ut som han prøver å avlive trommene. Han slår som det gjelder liv og, aller helst, død.

Det er mulig festivalkonseptet ikke lar seg forene med bandets intense og sjarmlikegyldige musikk, supplert av den avstanden et scenegjerde skaper, men det blir uansett aldri noen ønsket elektrisitet mellom band og publikum.

Folk er høflig, heier sympatisk på dem og er overbærende, men det er dessverre aldri noen reell magi. Ikke blir det skikkelig farlig heller, noe jeg antar er vanlig på klubbnivå med Iceage, når man får fjernet den lille fysiske avstanden ei klassisk festivalscene gir. Likevel tror jeg folk gikk derifra med en feeling av at dette var helt OK, men aldri spesielt minneverdig.

Jeg savnet også blåserne, ei setning jeg aldri trodde jeg skulle skrive, men de «Kill City»/«Eternally Yours»-blåserne på sisteskiva gir låtene det lille ekstra som gjerne skulle vært med

Iceage er rockens analogi til rakfisk og drøy, tjæresmurt kaistolpe-whisky. Det er anti-folkelig, som i seg selv er helt topp. Det ble bare aldri så farlig og skummelt som jeg hadde håpet.