«Bukta for alle» er et fantastisk konsept, og verdens beste motargument hver gang noen begynner å sutre over at Buktafestivalen legger beslag på området og bla bla bla.

Gratis inngang, alkoholfritt, masse glade kids som svirrer rundt på området med digre øreklokker på hodet og fornøyde småbarnsforeldre som får en passe dose tilmålt rock. Det deles sågar ut gratis sjømat til ungene. Et sjarkromantisk rockhjerte smeltes av mindre.

Og de av dem som allerede har vært på fylla i to dager, får lettet litt på samvittigheten, tyggende på ei vaffel, og med et pappkrus kaffe i sine skjelvende hender. Dessuten får man rekruttert nye generasjoner rockfans.

Vinn vinn vinn vinn. Selv de som sliter med barnehyl kommer bra ut av det, for det hører man jo ikke mens det står på fra scenen. Rock, altså. Passer til alt.

Erlend Ropstad var siste artist ut på årets seanse, og han og bandet ruslet inn på scenen til de fjonge tonene av Velvet Undergrounds «Sunday Morning», en finfin match.

Han introduserer navnet sitt, som om de var et band. «Vi heter Erlend Ropstad», sier han, før de smeller av gårde tunge versjoner av de to første låtene fra den eminente sisteskiva «Brenn siste brevet». Det gir full mening at han inkluderer bandet i navnet sitt, for det er et jævla monster av et band som står på scenen.

Har sett ham/dem på klubb, men dette er jo helt perfekt for store scener, for det er stadionrock god som noen, i et eller annet skjæringspunkt mellom Springsteen og Neil Young, med et mer presist Crazy Horse i ryggen.

For det er så forbanna massivt, der de fremoverlent og offensivt kverner ut låtene sine med så mye energi og aggro spilleglede at det er en fryd.

Ropstad selv ser også helt rå ut, med sine tre meter på strømpelesten og en svart Gibson SG i ei regnbuefarget reim. Og når han holder hendene ut til siden, som om han legger vinger over hele scenen, og roper «Velsigne NORD!» (trur eg), får det noe smått religiøst over seg, på en kul måte, vel å merke.

Det er også veldig kult å se Matthias Hellberg i sving med fjøla på høyreflanken (sett fra scenen), eksilsvensken som de siste årene har beriket Norge med sin musikalske tilstedeværelse. Gitarene til de to flettes sømløst over i hverandre, og resten av bandet løfter låtene opp ytterligere hakk fra de brillefine studioversjonene.

Alt skrytet til «Bukta for alle» til tross, så skulle dette vært på kvelden, med øl i glassene. Det hadde passet så bra, for dette er rock som gis en ekstra dimensjon med tusenvis av skålende publikummere foran seg.

Poenget blir understreket og servert i caps lock av Erlend selv, i den nær episke «Som om jeg nesten ikke fins», åpningssporet fra 2015-skiva «Det beste vi får til».

Ropstad myser ut over folkehavet og masse kids, også brøler han ut linjene «VI TRENGER MERE VIN! VI TRENGER DET NÅÅÅÅÅ!!!!». Det var vanskelig å være uenig. Erlend Ropstad er noe av de beste vi har i landet nå. Mannen og bandet. Måtte vi se dem på samme scene om et år eller to. Med masse vin.

Strøken, klokkeren femmer. Man må jo, tross alt, ha noe å gå på.