Dette var en trivelig star på dagen for undertegnede. En energisk, amerikansk trio som spiller garasjerock er ikke det verste som finnes, og de strålte og struttet av humør og energi da de gikk på i solskinnet.

Lineupen er ikke ukjent, med én gitar, trommer og vokal. House Of Freaks, Bantam Rooster, Mojomatics, The White Stripes etc. har gjort det med bravur tidligere, og DLL er ikke snauere enn at frontfiguren trakterer munnspill i tillegg, som han er dritgod på. Han er kledd opp som en pastor, og messer mellom låtene som om det stod om liv.

Det er jo, tross alt, rock det handler om. Vokalen har masse vreng, slik Shack Shakers-vokalist JD Wilkes har gjort til et varemerke, og de peiser på, til et entusiastisk publikum. Bassisten og trommisen er også kledt i helsvart og ser ut som krysninger av Bobby Gillespie, The Gallaghers og en ung Cyril Jordan.

Det høres ut som Howlin Wolf på speed, og gitr assosiasjon er til The Red Devils, for de som måtte huske dem. Og det er veldig kult. En stund. For man blir lei etter hvert. Flat blues har sin klare begrensning, selv om det er fremføres med patos, humor og bøtter av energi, og når vi passerer 40 minutter merker man også at publikum begynner å få dosen.

Applausen stilner og det tynnes i rekkene. Far sjøl tar også frem gitar, men det forandrer ikke soundet nevneverdig, bortsett fra at munnspillet da forsvinner. Og det er her hunden ligger begravet, for det er ikke en eneste låt som fester seg, og når konserten er over sitter jeg igjen med to musikalske minner, og det er en raff Flamin’ Groovies, Teenage Head-cover av «High Flyin’ Baby» og Link Wrays «Fire and Brimstone».

Det var gøy. Det var bra. Og det var nok.