Rakettnatt 2019

Alle som ikke var her kan angre bittert

Thea Hjelmeland viste at hun var en multikunstner av rang under konserten på Satelittscenen. Bare synd ikke flere fikk det med seg.
 
        
            (Foto: David Gonzalez)

  Foto: David Gonzalez

Det begynner å bli veldig lenge mellom hver gang jeg er på konsert og får en overraskende a-ha-opplevelse hvor jeg sjokkeres, overraskes og imponeres på en og samme tid.

Jeg tror faktisk sist gang jeg opplevde en artist live som var så allsidig og kunstnerisk kompetent som det Thea Hjelmeland var fredag kveld var da jeg så Lady Gaga live i Oslo spektrum for mange år siden. For denne dama kan absolutt alt, samtidig som hun også evner å være både superkul og sexy i en sølvgrå allværsjakke og stripete bukser. Hun er superstjerne, nettopp fordi hun så forbanna dyktig og karismatisk.

Fra første låt ut som er "Feathery", fra det Spellemannsprisvinnende albumet "Solar Plexus" inviterer hun oss inn i sin magiske Villa Villa Kulla hvor alt kan skje. Hun sitter uanfektet på scenen, spiller gitar og synger med sitt skyggeluekledte band.

Deretter kommer den knalltøffe låta "Hands off", fra sistealbumet "Kulla", som nettopp referer til nevnte hus fra vår alles barndom, og som også preger store deler av denne konserten.

 

Som en slags hybrid mellom Kate Bush, Portishead og Amy Whinehouse flyter Sunnmøringen mellom flere ulike sjangre, som hun behersker på en fantastisk måte, samtidig som bilder fra bybrannen i Tromsø prosjisjeres på veggen til Verdensteatret. Stemmen hennes takler hver eneste utfordring. Om det er rapping eller når hun drar i gang stevet "Born", som videre går over i en helt sinnssykt kul versjon av "Nylons", hvor bandet bidrar med en dundrende koring.

 

At ikke flere er her og opplever denne utrolige konsertopplevelsen er fryktelig synd - for dem. Dette er så bra at Hjelmeland naturligvis hadde fortjent å spille på hovedscenen, men hun er allikevel på jobb og bryr seg ikke om hvor og hvor mange hun spiller for. De av oss som er her får virkelig en opplevelse helt utenom det vanlige.

Det er også noe av magien i denne konserten. Denne komplette artisten vandrer ut blant publikum og ter seg om hun spiller på en gigantisk scene for tusenvis av mennesker, samtidig som hun synger om de nære ting. Om det å føde, være mor, om sorg og om tap.

Hun avslutter med "Nemesis", som beveger seg helt over i electronica-verden, med dataspill-lyder, og er en solid poplåt som er umulig å ikke la seg rive med av og forteller publikum at hun elsker oss.

Kjære Thea, vi elsker deg også