Rakettnatt 2019

Kometnedslag på Satelittscenen

Du vet når du ser en episode med Paradise Hotel, og du føler deg merkbart dummere etterpå? Boy Azooga har omtrent stikk motsatt effekt.
 
        
            (Foto: Håkon Steinmo)

  Foto: Håkon Steinmo

Personlig hadde jeg egentlig ikke veldig stor kjennskap til bandet før de ble booket til Rakettnatt, men etter å ha sett lørdagens tour-de-force på Satelittscenen lørdag, tør jeg påstå at det er av de mest musikalsk underholdende konsertene jeg har sett i Tromsø noensinne. Helt uten å overdrive.

Cardiff-bandet debuterte først i fjor med albumet «1, 2 Kung Fu!», og har siden debuten rullert jevnlig på BBC Radio, og mottatt strålende kritikker fra blant annet musikkmagasinet NME. Her hjemme er de muligens et noe ubeskrevet blad, men hvis det finnes et fnugg av rettferdighet i verden vil dette forhåpentlig endre seg snart.

Sjangermessig kan Wales-kvartetten beskrives som et rent enigma, og musikken er av typen man burde hørt noen runder med, før man er i nærheten av kvalifisert til å beskrive omfanget av det de holder på med. Men med inspirasjonskilder som Happy Mondays, The Beach Boys, Black Sabbath og Outkast(!) kan det vel ikke gå feil?

I mange tilfeller kunne det nok rast rimelig totalt sammen, men dette gjelder ikke Boy Azooga. Med åpningslåta «Taxi To Your Head» ble man umiddelbart dratt inn i låtskriver Davey Newingtons skrudde – men latterlig fengende univers.

I løpet av de fire-fem første låtene tror jeg bandet touchet innom alt fra disco, jazz og hardrock – uten at det hørtes verken påtatt eller underlig ut – kanskje mye takket være et vanvittig samspilt band og Newingtons fantastisk sterke låter.

På de mest nedtonede øyeblikkene, som på «Sitting On the First Rock From the Sun» og «Breakfast Epiphany», fikk man nesten assosiasjoner til storheter som både Pink Floyd og The Beatles, mens bandet i neste øyeblikk kunne høres ut som en prog-stoner-versjon av The Cramps. La meg understreke at denne miksen hørtes fullstendig naturlig ut, fra start til slutt.

Selv om bandet kan skryte på seg å ha skrevet noen nær sagt perfekte poplåter, var det på låter som «Face Behind Her Cigarette» at Boy Azooga også viste hvordan mørk danserock burde høres ut, altså som en slags intellektuell variant av Franz Ferdinand, der man nesten bare tenkte at det er synd at de ikke spilte senere på kvelden.

Det var dessverre bare en håndfull publikummere som fant veien til konserten, men jeg tror samtlige oppmøtte – i likhet med meg – bare var glad for å ha dukket opp. Uansett hadde langt flere fortjent å høre kometen fra Wales denne lørdagskvelden. Hvis du har et snev av musikkinteresse og får sjansen til å se Boy Azooga en annen gang, så vet du hvor du har å innfinne deg. Noe annet blir bare for dumt.