Rakettnatt 2019

Ujålete og herlig electropop fra söta bror

Shy Martin ble fredagens største positive overraskelse på Rakettnatt.
Shy Martin 
        
            (Foto: David Gonzalez)

Shy Martin  Foto: David Gonzalez

Bak artistnavnet Shy Martin finner vi den svenske artisten Sara Hjellström, og om man bruker antall Spotify-avspillinger som målestokk, snakker man på ingen måte om noen hvem-som-helst. I 2016 fikk hun sitt gjennombrudd vokalist og låtskriver i sangen «The Ocean» av Mike Perry, som med over 550 millioner avspillinger fikk prisen «Most Streamed Song of the Year» i Sverige.

Som soloartist er Shy Martin godt plantet i elektronika-pop, noe som egentlig burde være helt naturlig da hun som låtskriver også har levert bidrag til blant andre Astrid S og Kygo.

Når det kommer til konserten på Rakettnatt, ble det en heller overraskende opplevelse på de fleste måter, gitt hennes artistiske bakgrunn og mine forventninger. I elektronisk musikk er det ikke uvanlig at lyssetting, video- og sceneshow nesten blir mer i fokus enn selve artisten, men Shy Martin kan trygt sies å være det hederlige unntaket. Enn mer herlig ujålete og lite selvhøytidelig opptreden enn dette skal man lete lenge etter, og da mener jeg i høyst positiv forstand.

Den eneste medbrakte sceneeffekten man kunne oppspore var et enkelt svart bakteppe med artistnavn, og det var egentlig det. Enkelt og greit. I tillegg til playbacken seg hadde hun også med seg to musikere, henholdsvis på gitar, trommer og vekselsvis keyboard, noe som tilførte musikken et mer organisk og tilfeldig lydbilde enn hva man hører på innspillingene.

Shy Martin leverte også et dynamisk sett, hvor det gikk i alt fra dansevennlige hits, som åpningslåten «A Little Longer», til mer nedtonede og gitardrevne låter som «Lose You Too».

Her glitret alt av gimmicker og innøvd publikumsfrieri med sitt fravær, og på scenen fremsto Shy Martin - visuelt sett - nesten mer som et rockeband enn en elektronikaartist. Det hele virket faktisk så tilfeldig og upretensiøst at det like gjerne kunne vært en bandøving med 2-300 kompiser på besøk i øvingslokalet.

Konserten ble rundet av med «Forget to Forget», et smykke av ei låt, og en perfekt avslutning på festivalens første dag, selv om det nesten virket som om bandet egentlig ikke hadde lyst å forlate scenen.

Som artist har hun kanskje ikke funnet opp noen form for krutt på nytt, og i studioformat fremstår låtene som smakfullt produserte, om enn litt tannløse. Det skal likevel ikke stikkes under en stol at Shy Martin skriver ekstremt gode poplåter, som fester seg i øret og blir værende der. Live kom musikken mye mer til sin rett, da dette tross alt er musikk som først og fremst er laget for dansegulvet.

Forventningene var kanskje ikke skyhøye, men konserten ble en overraskelse av det særdeles positive slaget.