Rakettnatt 2019

Joda, han gjorde det igjen

Sondre Justad har gjort publikumsfrieri til en kunst.
Sondre Jusdad 
        
            (Foto: David Gonzalez)

Sondre Jusdad  Foto: David Gonzalez

Jeg må kanskje innrømme at Sondre Justad på plate ikke er noe jeg ofte sitter og lytter til hjemme, men live er det noe annet. Og da mener jeg noe helt fullstendig annet.

Showet vi fikk servert som avslutningen på Rakettnatt 2019 må nemlig være noe av det mest vanvittige som har skjedd på Stortorget, med en produksjon få – om noen – i Norge kan nærme seg. Sondre Justad har for øvrig et rykte på seg for å lage sceneshow helt utover det vanlige, og etter hans legendariske konsert på Rakettnatt i 2017, mistenker jeg at artisten følte at akkurat den måtte toppes. Og det klarte han til de grader.

Justad og bandet har turnert sammen de siste fem årene, og det kan høres. Når han i tillegg kan plukke musikere fra øverste hylle, ligger det ikke an til å bli noe annet enn det mest samspilte og vellåtende bandet jeg har hørt på en stund.

Når det hele i tillegg toppes av en visuell pakke i det nivået vi fikk servert denne lørdagskvelden, er det bare å ta av seg hatten. Når det kommer til liveshow i stadionformat er og blir Sondre Justad i en klasse for seg selv.

Den ene mer overdådige ideen etter den andre åpenbarte seg i løpet av den 90 minutter lange konserten fra første tone av åpningslåten «Fanga i en drøm», hvor han naturlig nok startet på taket av Rogers-bygget før han dukket opp på scenen.

I tillegg til artisten og bandets energiske men stilsikre opptreden, sørget artistens lysmann for noe av det mest imponerende og gjennomarbeidete lysshowet jeg har sett på en stund. Summen av dette var at omtrent hver eneste ting som skjedde på scenen hadde et snev av noe ikonisk over seg.

Etter å ha innført dansere på en nydelig versjon av låten «Vi e ikke sånn», flyttet Justad festen litt lengre opp på Stortorget, nærmere bestemt omtrent til midt i Storgata, hvor han fremførte en nedtonet versjon av «Tett inntil mæ», kun akkompagnert av en blåserkvartett. Derfra fortsatte han med sitt etter hvert velkjente stigetriks og låten «Det e over», hvor det også trolig ble satt ny allsangrekord på Tromsøya.

Det hadde frem til da vært en rimelig innholdsrik konsert, men det viste seg at lofotværingen hadde mer enn nok krutt å brenne av videre utover kvelden. Om man for eksempel tenkte at «nå mangler det bare sirkusakrobatikk», så slapp man i hvert fall å bli skuffet, for å si det sånn.

Noe av det mest imponerende med oppbygningen av showet, var måten de visuelle detaljene ble holdt tilbake til akkurat der de hørte hjemme, og den unike publikumskontakten var det som i bunn og grunn bar hele konserten. Det skal vel sies at det etter hvert også ble det innført både strykere, konfettikanoner, pyroshow og videovegg, men dette føltes nesten bare som bonusinnhold i den store sammenhengen.

Etter at Justad rundet av kvelden med signaturhiten «Riv i hjertet», selvsagt inkludert fyrverkeri, tror jeg få hadde gledet seg til å overta scenen etter ham. Dette er en konsert som kommer til å bli snakket om lenge, og det fortjener den. Helgens mest soleklare sekser.