THE NORTHERN LIES med masse gjesterBlårock, torsdag 28. november. Utsolgt, peise fullt.

Bare så det er sagt: Alt som heter alarmer og sirener og varseltrekanter om inhabilitet rammer undertegnede når denne teksten skrives ned. Men det får ikke hjelpe. For dette må skrives om, dog uten det sedvanlige terningkastet. Man kan heller ikke gi karakter på slike øyeblikk. Det er helt meningsløst.

The Northern Lies var et band på vei opp og frem. Allerede da Henry og Anne hadde sine første konserter som duen The Dirty Darlings skjønte man at det var noe stort på gang. To av byens beste stemmer, og med et vell av nye låter som bare trillet ut av dem som perler. Da de etter hvert ble forsterket med Håvard Stangnes, og alle hans briljante bidrag på både gitarer og låtskriving, utgjorde de helt eminent trio. Senere kom Mikael, Ida og Erik med på laget. Ingen akilles. Ingen svake ledd. Det var et internasjonalt snitt over det de drev på med.

De hadde gitt ut to strålende skiver og var i gang med ei ny. Spillejobbene sto i kø, konsertene deres trakk mer og mer folk. Skivene mottok strålende kritikker. Verden lå foran dem. Så ble frontfigur og det kreative episenteret Henry Johnsen syk. For ganske nøyaktig tre år siden la han ut ei melding på Facebook om at han ikke kom til å bli noe bedre. Bare ti dager etter døde han.

Dødsfallet til Henry lammet deler av byens musikkmiljø hardt. Én sak er at han var et av de helt sjeldne talenter innen låtskriving her til lands. Noe annet er at han var en sentral skikkelse i en rekke sosiale konstellasjoner. Han hadde også startet bookingkonseptet The North Country Fair, og hadde til stadighet nye musikalske prosjekter der han fikk utløp for det mangefasetterte og genrespredte nedslagsfeltet i smaken sin. Han var også en av mest ivrige supporterne og fanebærere for band i startgropa. Han etterlot seg en lammende tomhet, på mange måter.

Mens livet ugjenkallelig gikk videre for familie, venner og bandkolleger, ble The Northern Lies lagt bort. Det innspilte materialet ble liggende urørt. Det ble nok for vondt. Med tiden har heldigvis gjengen plukket opp innspillinger, demoer, liveopptak osv. og produsert, mastret og satt sammen ei skive med alt dette materialet. Den ble sluppet digitalt i dag og finnes også på dobbel vinyl og enkel CD. Den må alle kjøpe. En femtilapp av hvert album går til Kreftforeningen. Kjøp fem stykk. Behold én selv og gi bort de andre i advents- og julegaver. En godsak for en for god sak.

For å gi denne skiva et spretthopp inn i offentligheten trumpet de andre i bandet sammen en konsert på Blårock torsdags kveld. Den var delt i to. Første del var andre artister som spilte utvalgte coverlåter. Rune Simonsen, Billy Shinbone (som hadde tatt turen helt fra Glastonbury), Vilde Bye Martinsen (undertegnede er gift med moren hennes. Ja, jeg er inhabil), Elias Jung, The Late Great og Hollow Hearts leverte varene og vel så dét. Det hele briljant bundet sammen av scenevert og introdusør John Kristian Dalseth, som mikset humor og alvor på sedvanlig elegant vis.

Etter et kvarters pause og påfyll var det duket for hovedbandet, for anledningen med masse innleide gjestevokalister og -musikere. Ni låter og et spontant ekstranummer ble beholdningen (med forbehold om at jeg ikke har heeeelt oversikt). Det hele var helt enormt rørende, bedårende og overveldende.

Det er kanskje urettferdig å trekke frem enkeltlåter, men her blir det helt umulig å la være. Låten «Rose» skrev Henry til datteren sin før han døde, og han skrev den med tanke på at han ville Ida i bandet skulle synge den, at den skulle fremføres med hennes stemme. Som hun nå har gjort, med hele bandet i ryggen. I liveversjon var den så gripende og hjerteskjærende at folk ikke visste hvor de skulle gjøre av seg. Ida presset vekk klumpen i halsen og sang den krystallklart og fjellstøtt, inderlig og sakralt.

Heldigvis var vi alle blant venner, for her trengte man noen å lene seg mot, noen hver. Teksten til Henry er så vakker og så skjør, og det blir samtidig noe så vanvittig beinhardt over den. Når det kicket inn fire- og femstemt vokal inni der, var det som om alt revnet inni meg. Et hav av tårevåte par med øyne slo inn mot bandet. For et helt ellevilt sterkt øyeblikk. Den er nesten vanskelig å høre låten i studioversjon nå etterpå, så hard er den. Årets fineste sang.

Det var en sånn kveld, dette. Det var tåretørking, latter, jubelbrøl, skåling og klemmer. Masse klemmer. Masse klemmer hele tiden. Helt nydelig, var det. Det var en sånn kveld der artister og publikum smeltet sammen til en sterkere enhet enn totalsummen fra de enkelte bestanddelene, slik et dritbra band også er skrudd sammen. Det var en sånn kveld der man så hvor mange mennesker i et lite miljø som er linket sammen mellom hverandre, der musikken er det bærende elementet. Jeg kan ikke huske sist jeg var i et lokale der alle sammen i så stor grad heiet på hverandre.

Også var det en fantastisk påminnelse om det evige livet Henry har gitt seg selv, via de fantastiske låtene han skrev. I går føltes det som han var overalt. Og han hadde garantert smilt sitt velkjente og lure smil i barten sin, om han hadde vært der, sånn på ordentlig. Takk til alle som bidro. En bedre inngang til mørketid og advent kunne man ikke fått.

Foto: Stig Brøndbo