Hva: Norrbotten Big Band
Hvor: Radisson Blu/Nordlysfestivalen
Når: Fredag 31.01
Broadway er synonymt med gull, glitter, glamour, overdådig spill, kraftfulle låter og tonnevis med emosjoner. Dessverre serveres ikke så mye av dette, verken fra vokalist Ellen Andersson, dirigent og arrangør Mats Hålling og resten av gjengen fra nordre del av Sverige. Ei heller omgivelsene.
For det er ikke så stas å komme inn i et rom hvor konferansebord med krøllete duker har blitt dyttet tett sammen foran scenen. Et scenerom hvor man hører lyden av bankterminalen når folk kjøper seg øl og publikum sitter stille, nesten helt i ro som om de venter på talen fra sjefen under julebordet.
Da hjelper det lite at Andersson har tatt på seg paljettene og hennes 16 bebrillede musikere sine svarte dresser.
Å etterlyse gull og glitter er ikke å være storforlangende i en slik setting. Hålling forteller selv at de skal fremføre musikk fra The Golden Age of Broadway – og det gjør de. Med musikallåter fra slutten av 30-tallet til midten av 60-tallet. Musikk som i stor grad har inspirert og tatt inspirasjon fra jazzen.
Denne anmelderen mener ikke det er for å langt å strekke det dit hen at det repertoaret som ble fremført fredag kveld i utgangspunktet er jazz.
Norrbotten Big Band har tatt det et steg videre og jazzet det opp ytterligere, eller ned – som passer seg bedre i denne konteksten. Måten låtene er arrangert på passer best som bakgrunnsmusikk i et Gatsby-lignende selskap, men omgivelser, kontekst og konsert samsvarer ikke helt med den ideen denne kvelden. Selv om lytteropplevelsen i seg selv er god.
Det starter med «There’s No Business Like Show Business» fra «Annie Get Your Gun» (1944), men det er ikke så lett å høre. Vokalist Ellen Andersson har mye luft på stemmen og fremfører samtlige låter med en slags Billie Eilish-hvisking, som bidrar til at teksten ofte forsvinner. I tillegg når verken hun eller storbandet helt ut til publikum.
Er det en sjanger hvor hviskesynging ikke passer seg så er det nettopp musikalsjangeren. I musikaler er teksten avgjørende og det å formidle tekstenes historier har mye å si for totalopplevelsen. Derfor er det et merkelig valg å lulle bort store deler av det skrevne ord i hvisking og lavmælt jazz-tralling, når sjangeren i utgangspunktet krever det motsatte.
Det er litt skuffende å nesten ikke høre forskjell på «Cabaret» fra «Cabaret» fra 1966 og «Over The Rainbow» fra filmversjonen til «Trollmannen fra Oz» (1939). Man føler seg på et vis litt lurt inn på premisset om at dette er en Broadway-konsert, ettersom låtene er over grensen forkledd som lavmælt og nedstrippet heismusikk-jazz.
Dirigent Hålling forteller litt fra historien rundt låtene, samtidig som han leser fra en papirlapp og de forteller litt om sammenhengen mellom jazzmusikken og musikalene på denne tiden. Nok et element som avkler dem for mye, for denne settingen. Hvorfor går ikke musikerne av hengslene, reiser seg og skaper feststemning for publikum denne fredagskvelden?
For de har det i seg. Storbandet er upåklagelig, og da blåserekka trykker til får jeg lyst til å reise meg og rope "mer". Det ligger nemlig så mye uforløst potensial her. Både i de fantastiske låtene de har valgt å fremføre, tekstene, vokalisten og storbandet. De viser egentlig aldri helt hvor gode de trolig kan være.
I fjor åpnet Nordlysfestivalen med Arktisk Filharmoni og Hærens Musikkorps sin fremføring av musikk fra Leonard Bernsteins «West Side Story» og George Gershwins «Porgy and Bess». Da var savnet etter vokalister stort, ettersom musikaler på et vis krever en teatralitet. Likevel har de her valgt å ikke ta ordentlig i bruk vokalisten da de fremfører låter fra nevnte musikaler. Ja, bortsett fra litt nynning under «Somewhere».
Det som kunne blitt en festaften ender opp med å bli en helt middelmådig konsertopplevelse som kunne vært så mye mer.