Helt siden han slapp låtene «Rett opp og ned», «Gi meg noe bass» og «Blås» i 2010 og 2011 var det helt klart at han uten problemer også mestret klubb-sjangeren. Men klarer han lage en fullverdig klubbkonsert på Winterland-festivalen uten at det blir ensformig og kjedelig?

Javisst, javisst, javiiiiiist, er det korte svaret – for å bruke rapperens egne ord.

Konserten begynner for alvor på tredjelåta «To minutter» som er skreddersydd for en pulserende klubbscene, og sjøl om Vaular bedyrer at han kun trenger to minutter, så klarer han fint å holde koken i en hel time, med få lavpunkt.

Vaular er kompromissløst velartikulert og klarer å få uttalt hvert ord gjennom hele konserten. Sjøl etter intens, keitet dansing og spretting klarer han å fremføre tekstene tydeligere enn de fleste andre rappere som gjør langt mindre ut av seg på scenen.

Et av konsertens høydepunkt er den gamle klassikeren «Eg e fra Bergen» i modernisert ny drakt, takket være Kjetil Møster. Med et ekstremt publikumsvennlig, enkelt og fengende refreng er hele festivalområdet med på hyllesten til Vaulars hjemby. I et svakt øyeblikk glemmer vi at byen er bygd på nordnorsk fesk. Låta er tung og tøff, sjøl om det er umulig å tro på Vaular når han sier at han er «fra stedet der alt står i ro», for lite står i ro mens han herjer på scenen.

Til tross for at Vaular fint klarer å holde oppmerksomheten til publikum på scenen på egen hånd, med musikerne Frode Kvinge Flatland og Kjetil Møster på ulike elektroniske duppeditter, øker energinivået på konserten når Norges kanskje mest rutinerte hypeman, Girson Dias slippes løs på scenen et par låter inn i konserten. De to er et særs godt tospann, Vaular og Girson.

Møster er en bidragsyter av rang til konsertopplevelsen, og med unntak av at saksofonen-beaten på «Tåken» blir litt slitsom og flåsete er han et av konserten aller sterkeste kort.

Det er likevel vanskelig ikke å føle seg bortskjemt hver gang Kjetil Møster finner fram saksofonen. Den intense, saksofon-dominerte overgangen mellom «Framover» og «Kroppsspråk» er spinnvill, og leken mellom saksofon og klubbeater er en av konsertens fremste styrker.

Vaular gir også noen korte pusterom til publikum med låter som «Legender» og «Aldri for pen for pønk», før han igjen skrur opp tempo og avslutter hele konserten med «Ninja» og låta han startet hele sin klubbsjanger med: «Rett opp og ned», og bedre full sirkel er det vanskelig å se for seg.