Det er fem måneder siden sist bandet møtte publikum med sin musikk, og det både vistes og hørtes. Musikerne sprudla, og det smitta også over på et publikum som lett lot seg begeistre. Men noen steder var det også spor av litt rust som ikke helt var blitt fjerna etter tida i opplag.
Dette tromsøbandet med musikalske røtter i grenselandet mellom folk, americana og pop, har en egen evne til å overbevise med musikken sin. Musikerne utstråler trygghet, og de har en sterk tilstedeværelse og ærlighet i måten de formidler både det musikalske og det tekstlige innholdet i sangene sine.
Vokal vektlegging
Og nettopp sangen legges det stor vekt på. Ida Løvheim er hovedvokalist med fin kontroll og ører for hva som er sjangermessig riktig i måten å bruke stemma på. Også Ida Karoline Nordgård leverer solovokal på en forstemmende måte i «Train Riding». Men det som virkelig gjør Hollow Hearts til det bandet er, er vokalharmoniene, ofte med god firstemt sang som kommer mer og mer til sin rett jo mer nedstrippa det instrumentale er, som i «Wait for me».
Og Hollow Hearts har også gode instrumentalister i sin rekke. Ida Karoline Nordgård er en gudbenåda bassist, og sammen med Mikael Pedersen Jacobsen på slagverk, blir det til en svært solid rytmeseksjon.
Christoffer Nicolai Mathisen er dyktig på både gitarer og pedal steel og har det som skal til for å bryte opp alt det vokalbaserte med gode instrumentalsoloer. Ida Løvheim tilfører bandets gitar-rekke en ekstra dimensjon med flott fingerspill.
Utsøkt festivalåpning
Gode låter
«Det er mye elendighet i sangene våre. Men triste tekster blir pakka inn i glad musikk», karakteriserte Ida Karoline Nordgård bandets musikk fra scenen.
Litt håp og tro ble det likevel.
Bandet har mange gode låter å by på, godt sunget og fint instrumentert med slagverk, el-bass, gitarer, pedal steel og til og med trekkspill.
Tromsø Jazzfestival starter torsdag: Merker at folk kvier seg for å kjøpe festivalbilletter
Noe av problemet for meg er at det kanskje blir litt for mye som låter litt likt. De drar til med full pinne, kraft og tempo fra start med en strålende «Down to the Wire» som låt nummer to, og avslutter konserten litt på samme måten.
Innimellom blir det imidlertid veldig mye ballader og midtempolåter som er bra hver for seg, med blant andre høydaren «Red House Song». Men i lengden kan låtene bli litt for like til å holde en virkelig god nerve og fremdrift i konserten.