Å være først ut på festival, enten det er innendørs eller ute i det fri, er ofte en litt tvilsom ære. Alt av publikum er som regel ikke ankommet, og stemninga har ofte ikke satt seg helt.
Etter en fredag med fire konserter, var nok deler av publikum på lørdag småslitne, men vi kunne virkelig ikke fått en bedre start på kvelden. Granems musikk var den perfekte balsam, og oljen maskineriet trengte.
Jeg var ærlig talt veldig spent, på grensen til skeptisk, hvordan Frode Granum Stang skulle overføre de velproduserte og smarte innspillingene på skive over i liveformatet. For det var bare en duo som kom slentrende inn på scenen.
Far selv kledt i helsvart, sittende i front, med en fysisk liten stålstrenggitar, og makker Petter Stubberud Tysland på flanken, kledt i rutete tømmerskjorte og kun bevæpnet med en gullfarget Gibson Les Paul. På et par av låtene ble de bistått av en diskret trommemaskin. All vellyden de klarte å vrenge ut var knapt til å tro.
De er begge dritgode med instrumentene de trakterer, og Stangs raspende og dype stemme maner frem snurrige og mørke stream of consciousness-historier, som om Tor Jonson og Mikkjel Fønhus har droppet syre og laget soundtrack til skogen.
Mellom låtene er Stang småklumsete og på grensen til unnskyldende for at han er der og krever og vår oppmerksomhet, men det blir aldri kleint, både fordi det hele virker hundre prosent troverdig – det er ikke noe kokett jåleri vi snakker om her – men først og fremst fordi fremføringen er så fjellstø og, på en rar måte, autoritær.
Musikken er også noe så befriende som totalt genreløs. Americana? Folk? Vise? Hvem faen bryr seg? Det kulturelle bakteppet fra de dype skoger i Norge lar seg fint forene med beslektede paralleller til rural mystikk ved foten av Great Smoky Mountains.
De to mest opplagte assosiasjonene jeg får er likevel Leonard Cohen, paret med Red House Painters- og Sun Kil Moon-sjef Mark Kozelek, der låtene mer er stemninger som kvernes ut, snarere enn catchy melodilinjer.
Tyslands gitararbeid er helt svimlende kult, der han tilsynelatende uanstrengt meisler ut fiffige arrangement og riff, og når han litt uti settet tar opp en fiolinbue og gir den en omgang med harpiks, og drar den over Gibson-strengene, samtidig som han arbeider fram fingerspill, er det hele til å bli fjetret av.
Det er nesten noe metal-hardt over det hele, men der liksminke og tynn hveseskriking er erstattet med grovskåren røst og strøkne gitarer.
Vi får et sett på åtte låter, like mange som er på den suverene debutskiva «Solstreif», men der et par av dem er nye, og bærer bud om en knall oppfølger. Mengden er perfekt, for dette er ganske drøy kost som har et metningspunkt, hvor man rett og slett må hente seg inn, absorbere og la det synke inn. Man kan bli satt ut av mindre.
Dette var helt sjukt bra, fra en av landets mest særegne og kule artister på lang, lang tid. Sterk femmer.