Ukas låt:

Dette er den perfekte powerballaden

Få musikalske fenomener er like forhatt og latterliggjort som powerballaden, men også her er det gull å finne.
BALLADEMAKER: Aerosmith-vokalist Steven Tyler, her avbildet på scenen tidligere i år, har medvirket på både briljante og grusomme powerballader. Foto: Amy Harris/Invision/AP. 
        
            (Foto: Amy Harris)

BALLADEMAKER: Aerosmith-vokalist Steven Tyler, her avbildet på scenen tidligere i år, har medvirket på både briljante og grusomme powerballader. Foto: Amy Harris/Invision/AP.  Foto: Amy Harris

Forrige uke markerte et jubileum for rock’n’roll-gigantene Aerosmith. Da var det 20 år siden amerikanerne fikk sin første nummer én-hit i hjemplanet – noe som er ganske utrolig, i og med at Boston-bandet hadde vært en av rockens mest populære premissleverandører helt siden tidlig 70-tall.

Vinnerloddet var «I Don’t Want to Miss a Thing». Mange vil huske denne låten fra klissbassenget av en scene i den oppblåste action-kalkunen «Armageddon», der Ben Affleck og Liv Tyler gjør seg klar for litt horisontal gymnastikk. 

Det tok altså en mannsalder, en drøss mindre hits og klassiske rocklåter, før Aerosmith kunne smykke seg med en nummer én-hit. Selv ikke deres banebrytende samarbeid med Run-DMC, da hip hop-gruppa gjorde en sjangermessig interracial-variant av rockernes evergreen «Walk This Way», klatret helt til topps på listene.

«I Don’t Want to Miss a Thing» markerte egentlig slutten på en lang periode der powerballader dominerte populærmusikken, på godt og vondt. Denne subjektivt og objektivt sett fæle låten representerer egentlig som er galt med powerballader. At denne generiske pølen av klisjé-oppgulp er laget av den ondskapsfulle kvinnen bak blant annet Celine Dion- og Lady Gaga-hits, kan være en del av forklaringa.

Spoler vi 25 år tilbake i tid, til Aerosmiths debutplate, finner vi «Dream On» – som derimot symboliserer alt som er rett med fenomenet powerballade. Og var det den første? Deep Purples «Child in Time» og Led Zeppelins «Stairway to Heaven» dras ofte frem som tidlige eksempler, men disse har for få «typiske» trekk til å kunne kalles powerballader i min bok.

  

«Dream On» er nok mest kjent etter å ha blitt samplet/omskrevet av Eminem i «Sing for the Moment» (Aerosmith har virkelig draget på disse rapperne!). Men heller ikke denne versjonen, utgitt 30 år etter originalen, rakk opp til nummer én – vel, bortsett fra i Portugal.

Fra første anslag på gitarene, drypper «Dream On» av deilig, søtladen sentimentalitet. Oppbyggingen går stegvis, og mange av rockens uskrevne regler anno 1973 ble kastet ut vinduet. Låten har en viss mystikk ved seg, selv om fundamentet er den gørre, grå realismen alle vil kunne kjenne seg igjen i.

All «god-sutringa» når selvfølgelig et saftig klimaks på toppen av emo-pyramiden, der mengdene av patos er så obskøne at selv den mest svulstige operakomponist vil rødme og måpe i vantro. Tårene spretter og frustrasjonen er total, før nevene hyttes opp mot himmelen i desperat forbannelse. Vel, slik kunne i alle fall musikkvideoen sett ut.

«Dream On» var låten der Aerosmiths Steven Tyler plutselig kom i stemmeskiftet, og i tillegg viste seg som en enormt talentfull komponist. Sangeren sto bak både teksten og musikken i dette fire og et halvt minutt lange smykket av en låt. Han ville aldri godtatt at denne perla skulle nedverdiges som kline-soundtrack for sin egen datter og Ben Fucking Affleck.

En god vokalist er da også mye viktigere for powerballaden enn et godt riff, eller en feit fjelltopp-gitarsolo. Powerballaden trenger en ordentlig karakter. En troverdig drama queen, om du vil. I «Dream On» gjorde Tyler denne rollen så godt at han enda ikke har blitt matchet.

Aerosmith-vokalisten personifiserer da også alle rock’n’roll-mytene som i senere år ble liggende tett opptil powerballadene. Frontmannen hadde alltid et smil på lur, og en sex-appeal som tiltrakk begge kjønn. I sine beste stunder var han like deler Tina Turner og Robert Plant. Og la oss være ærlige: Alle har mer lyst til å ta en øl sammen med Steven Tyler, enn Bono og Morrissey – håper jeg virkelig.

Så hva gikk galt på veien? Powerballadens middagshøyde kom naturlig nok på 80-tallet – et tiår der mainstream-musikken brukte alle sine krefter på å myrde, lemleste og begrave uttrykket less is more. Powerballadens naturlige habitat er de store arenaene. Delvis på grunn av musikkens svulstige natur, men også på grunn av brannfaren kombinasjonen hårspray og lightere i lufta ville utgjort på alle hippe kunstnerkafeer.

Hvis man ser forbi glitteret, det tuperte håret og de rosa skinnbuksene (OK, det siste der er ikke lett), var hovedproblemet at powerballadene på 80-tallet begynte å følge en formel. Musikken var én ting, men de håpløst tilbakestående tekstene var nesten enda verre.

Boston-bandet Aerosmith, her avbildet i 1973 da «Dream On» ble utgitt, med vokalist og låtskriver Steven Tyler i midten.  
        
            (Foto: Ukjent)

Boston-bandet Aerosmith, her avbildet i 1973 da «Dream On» ble utgitt, med vokalist og låtskriver Steven Tyler i midten.   Foto: Ukjent


Powerballader trenger nemlig ikke handle om kalde skuldre fra små frøkner med duckface og øyenvipper lange som strutsefjær. De kan også handle om å leve i nuet, og tillate seg å drømme, selv om livet har gitt deg en kald skulder. Det er i alle fall slik jeg tolker «Dream On» – alle powerballaders mor, mentor og ledestjerne.

Den første versjonen av «Dream On» som i sin tid nådde undertegnes purunge ører var å finne på den dyrt ervervede kassetten «Classics Live, vol. 1». I ettertid er det åpenbart at gruppa gjorde en bedre jobb på  «1978 Live Bootleg».

Jeg foretrekker allikevel den originale albumversjonen fra Aerosmiths selvtitulerte debutplate. Søk den opp, nyt musikken, og ha en helg full av brus og ballade!