Jeg elsker Chris Isaak. Og jeg blir aldri lei av skivene hans, i særdeleshet ikke de to første. De er begge prikkfrie, helt perfekte, strøkne terningkast seks-soleklare klassikere med en slitasjegaranti sterkere enn det meste annet jeg kommer på.

Jeg oppdaget Chris Isaak før jeg oppdaget Roy Orbison, altså i feil rekkefølge, og hadde minimalt med musikalske referanser som pekte i samme retning. Likevel ble jeg slått rett ned i bakken av ham. Og det var virkelig mot alle odds, ikke minst med tanke på at dette kom midt på åttitallet.

Alt var ikke bedre før. Dette gjelder også musikk, selv om trangen til å påstå akkurat dette ofte akselererer proporsjonalt med antall år folk kan legge til livet sitt. I januar 1985, da debuten «Silvertone» kom ut, var det bare ræl på toppen av listene. Da også. I Norge var det Limahl, Wham!, Alphaville og filmmusikken til Chess som lå øverst. Lenger ned lå gymsokkene til Nik Kershaw, Duran Duran og Foreigner og godgjorde seg.

Og det er med dette lydbakteppet for samtiden folk i Norge altså hørte Chris Isaak for første gang.

Trøste og bære, som det skilte seg ut. Og som han skilte seg ut.

Her var det ikke mye rosa boblejakker, permanent og oppsatt hår, tysk disco eller synth å spore. I stedet var det en hundre prosent gjennomført kis som sto der i stilig dress og viste fingeren til sin samtid. Muligens ga han bare faen.

– Det er dette som er kult. Og det er dette som alltid har vært kult. Synes du Alphaville og Nik Kershaw er bedre? Your loss, loser.

Han så ut som ei perfekt modellblanding av James Dean og mid 60’s-Elvis, og var utstyrt med stemmene til Roy Orbison, Gene Pitney og Del Shannon. Han var like amerikansk som Elvis, eplepai, baseball, The Cramps og grillede marshmallows til sammen. At han var surfer, og at han hadde fått nesa si slått inn og knekt hele sju ganger, som lett tungtvektbokser, gjorde ham bare enda coolere.

Ikke minst når han samtidig sang ømme ballader om savn, svik og knuste hjerter, med et band som hørtes helt autentisk sekstitall ut, med mer twang i gitarene enn The Shadows, og med en produksjon som var så tung og crispy på én gang at man følte seg kastet tilbake i tid.

Det var helt uvirkelig bra. Det er helt uvirkelig bra. Chris Isaak var cool as fuck. Han er cool as fuck.

Derfor har han også hatt en jevn fordeling av fans blant beundrende menn og ditto beundrende kvinner, med kryssende og sammenfallende motiv, der sex appeal, musikalsk uovertruffenhet og en slags udefinerbar og underliggende bad boy-fascinasjon (tenk Marlon Brando som Johnny Strabler i «The Wild One» fra 1953) hele tiden har ligget og ulmet.

Dessuten har han alltid hatt en spissfindig og god humor i ermet. Husker jeg så ham live i 1993 (jeg rakk heldigvis å se ham med hans foretrukne gitarist James Calvin Wilsey, som senere samme år brøt samarbeidet) da han midtveis i konserten, mellom to låter, utbrøt følgende. «Now I want all the men to raise their fists in the air and say YEAH!».

Alle menn adlød lydig, slo nevene opp i luften og ropte et samstemt «Yeaaaaaaaaah!». «Thank you, men», svarte Isaak smilende. Så tilføyde han tørt «And now I want ALL the women». Så dro han plekteret ømt over strengene og startet direkte på «Wicked Game», vel vitende om at siste utsagn var totalt profetisk, om han ville.

Debuten «Silvertone» kunne kommet ut i 1955, 1965, 1975, 1985, 1995, 2005 eller 2015.

Den ville opplevdes akkurat like sjokkerende bra og tidløs som den gjorde da den faktisk kom i 1985.

Det samme gjelder den selvtitulerte oppfølgeren. Der gjør han en versjon av The Yardbirds-klassikeren «Heart Full Of Soul», der han er tro mot originalen (bortsett fra temposkiftet i refrenget), samtidig som han går utenpå den og faktisk foredler den.

Samme gjorde han med Neil Diamonds «Solitary Man», en versjon selv ikke Johnny Cash tålte å bli målt opp mot. Og det sier ikke lite. Han er, tross alt, et av hans store idoler.

Men det var «Dancin’» som startet alt. Det er både debutsingelen hans, og åpningssporet på «Silvertone». Det ble sågar laget en video til den, som noen rause sjeler heldigvis har tatt seg bryet med å laste opp og legge ut. Se på den. Hør på den. Digg den. Og tenk at dette var i 1985. Det er så forbanna kult. På slutten der, når han bare faller bakover, og blir tatt imot av kordamene. Herregud, det er så tøft.

Jeg har «Dancin'» på sjutommer. Kjøpte den på ei platemesse i 1992, og den er noe av det kjæreste jeg eier. Rock blir ikke så forbanna mye mer forlokkende, magisk, sexy eller bedre enn dette. Nederst ligger også ei spilleliste med mine personlig utvalgte favoritter fra Isaaks over 30 år lange platekarriere, som også understreker at han hele veien har evnet å gi ut enda mer tidløs og enorm musikk, enn bare de første skivene hans.

Og: Han er definitivt mer enn «Wicked Game», låten som virkelig gjorde ham stor, godt hjulpet av Lynch-filmen «Wild At Heart», og en video der han lå og rullet seg i sanden med Helena Christensen, heldiggrisen/heldigpurka/heldiggrisene (alt etter hvilke preferanser en har).

Sjekk for eksempel ut den i ettertid skammelig forbigåtte «Forever Blue» (1995) (representert med hele seks låter i spillelista), hans femte skive på hans første 10 år som plateartist.

Ble i sin tid Grammy-nominert for beste rockalbum, så samtiden overså den ikke helt, men når man vet at det var Alanis Morissettes «rock»-album «Jagged Little Pill» som vant, er det all grunn til å gråte en skvett likevel.

Skivas åpningsspor «Baby Did a Bad Bad Thing» fikk dog sin renessanse, da Stanley Kubrick valgte å bruke den sentralt i «Eyes Wide Shut».

Alle burde spille mer Chris Isaak. Det ville gjort verden til et bedre sted. Også synes jeg noen norske festivaler burde booke ham snart. Konsertene hans er fortsatt hyllet og lovpriset. Selvsagt er det dét. Er jo Chris Isaak, jo!