Ukas låt:

En tverr jævel, men han fikk folk til å danse

Forrige måned var det ett år siden den notoriske kjeftesmella Mark E. Smith døde.
The Fall-sjef Mark E. Smith var en sann original.  
        
            (Foto: Presse)

The Fall-sjef Mark E. Smith var en sann original.   Foto: Presse

«Jubileet» gjorde at jeg nok en gang ramlet over en av mange killer-låter fra hans aparte band, The Fall. «F-‘oldin’ Money» er en gammel favoritt, som alltid var med i bagen på undertegnedes DJ-jobber. Låten like genial som den er primitiv, og viser at enkle låter ikke trenger å være enfoldige.

Dette er lydsporet av en fest som er i ferd med å gå totalt av hengslene, der den lett animerte hovedpersonen (Smith) med nonchalant coolness spytter ut historien om hvor kronisk blakk han er. 

Smiths bøllete, nasale gnål var det perfekte kirsebæret på toppen av den ustyrlige og uforutsigbare rocken som ramlet av høyttalerne da The Fall plugget i gitarene. Få låter viser sangeren og frontmannens talenter like godt som «F-‘oldin’ Money».

Han var en tverr jævel, men Mark E. Smith behersket også kunsten å folk til å danse.

I «F-‘oldin’ Money» låter Smiths åpenbart arbeidsledige karakter virkelig ikke som en type fylkeskommunen, DnB og Statoil ville kjempet om å headhunte inn i staben. Han var nok snarere typen å ringe om man kjedet seg, og ville finne på litt faenskap. Denne låten drives, passende nok, fremover av en syndig og frekk beat.

For noen få år siden ramlet jeg over Tommy Blakes originalversjon, på en samleskive fra selveste Sun Records. Blakes rockabilly-låt bikker tidvis over i novelty-segmentet, der musikken stadig stopper opp, og punkteres av en flat, maskinell stemme. Dette gir en stilig, smått schizofren effekt.

The Fall hyllet og anerkjente denne galskapen i sin tolkning, gjennom å kaste et par bisarre brekk inn i låten – samt en «gitarsolo» som ville fått Eric Clapton til å gråte en elv av flinkis-blod.

«F-‘oldin’ Money» er altså ikke en Mark E. Smith-original, slik jeg alltid hadde regnet med. Det er dog verdt å nevne at den eksentriske herr Smith, med stort hell, har skrevet om deler av Blakes tekst. 40 år etter originalen oppdaterte The Fall-sjefen låten, med referanser og språk mer beskrivende for Storbritannia på tampen av forrige århundre, enn 50-tallets USA.

Mark E. Smith var ikke bare en god låtskriver, eller uforutsigbar og underholdenede karakter. Som hans åndsfrender i amerikanske The Cramps var den snodige Manchester-kunstneren også en top notch videreutvikler av musikk de fleste hadde glemt, eller anså som lavpannet b-kultur fra fortiden.

Og en siste ting: Hvorfor i Belsebubs benklær er det ikke mer håndklapping i rocken? Det er jo groovy som fy!


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.