Ukas låt:

Hun var ingen løvinne, men en slu og elegant huskatt

Dusty Springfields pilegrimsreise tåler fortsatt nye gjenhør.
 

Tirsdag skulle Dusty Springfield ha rundet 80 vintre, men hun forlot allerede for 20 år siden. Den britiske gullstrupen har en lang perlerad av popklassikere med navnet sitt på, men fortsatt finnes det enkelte som ikke anerkjenner Dusty som en «ordentlig» soulsanger.

Ukas låt bør være kjent for de fleste, og vil fungere som prov på hennes musikalske sjelsevner, om du vil. Få låter får neonskiltene med bokstavene S-O-U-L til å lyse like kraftig som «Son of a Preacher Man». I alle fall om vi snakker den varme, dype – blåøyde, eller ei – sørstatsvarianten av denne nydelige musikkformen.

Dusty var ingen vokal kruttønne, som mange av 60-tallets southern soul-heltinner. Der Etta James, Tina Turner og Ann Pebles kunne låte som løvinner, var London-fødte Dusty mer som en slu og elegant huskatt. Hennes fysiske instrument var følsomt, og som skapt for smooth og delikat soul.

Det oset ikke sex av Dusty, men soul er og var like mye melodi, som rytme. Hun var en performer av den gamle, litt stivere sorten, men på «Son of a Preacher Man» viste allikevel den da 29 år gamle sangeren sin sensuelle side.

Albumet «Dusty in Memphis» var en kommersiell flopp da det kom ut. Platas hjørnesten, og eneste låt som brøt gjennom tåka som fortsatt lå tjukk etter «The summer of love», var singelen «Son of a Preacher Man». Om albumets fiasko skjedde fordi folk hadde gått lei av soul, at Dusty ble ansett som gammeldags etter hippienes innmarsj, eller resultat av en kosmisk sammensvergelse, vet jeg ikke.

I 2019 har heldigvis den kosmiske balansen blitt gjenopprettet. Plata anerkjennes som klassikeren den virkelig er. Spekket med godlåter, deriblant kremballaden «No Easy Way Down» og genistreken «Breakfast in Bed» (skrevet av Muscle Shoals-heltene Eddie Hinton og Donnie Fritts).

Litt av æren for Dusty Springfields varige popularitet synes jeg vi skal gi til vår rare og fine venn Quentin Tarantino, som var en av 90-tallets viktigste tastemakers innen både film og musikk. Som for veldig mange andre, kom mitt første møte med «Son of a Preacher Man» gjennom Tarantino-filmen «Pulp Fiction». På en 14-15-åring med stor musikalsk appetitt var Dusty Springfields låt en av tingene som gjorde sterkest inntrykk i hele filmen.

Etter å ha investert altfor mye av lommepenge/flaskepant-budsjettet i en importert VHS-kopi av filmen, spolte jeg sporenstreks båndet fram til den avsluttende rulleteksten, for å finne navnet på denne mystiske låten og artisten. Tenk, for et kulturelt mørke man levde i så sent som midten av 90-tallet!

Scenen der John Travoltas Vincent Vega-karakter subber rundt og venter på kona til gangsterbossen ville vært betraktelig mindre sexy og spennende uten «Son of a Preacher Man» rullende i bak- og forgrunnen vekselvis. Flere platesamlinger ville nok også vært fattigere på Dusty Springfields musikk, uten Tarantinos låtvalg.

I etterkant av Dustys versjon gjorde Aretha Franklin en nydelig, men langt mer gospelinspirert tolkning av «Son of a Preacher Man». For meg gjør allikevel Dusty Spingfield, med den sløye grooven fra backingbandet The Memphis Cats i bunn, den ultimate versjonen av låten.