Ukas låt

Geniet som erobret hjertene våre

Sukk. En av de mest romantiske og storslåtte balladene jeg har hørt, og nå har den endelig blitt tilgjengelig i strømmetjenestene. Juhuu!
DAVID MCCOMB: Geni. Sånn på ordentlig.  

DAVID MCCOMB: Geni. Sånn på ordentlig.  

1 / 1

Jeg synes det burde vært en eller annen slags lov som gjorde at vi alle hadde en plikt til å snakke om David McComb, minst én gang i uka. For David McComb var et geni. Sånn på ordentlig, ikke bare sånn «han var skikkelig flink og kul». Mannen var regelrett genial.

Jeg har tidligere skrevet om det australske bandet The Triffids. Skivene, alle skivene, til The Triffids har noe kjennbart stort over seg.

Musikken kan med letthet klassifiseres som pop- og rockmusikk, men det føles likevel nesten som en litt stusslig betegnelse i denne sammenhengen (selv om jeg elsker både pop og rock, det er ikke dét).

The Triffids opererte liksom på et høyere nivå enn sine samtidige (1978-1989), akkurat som de tidlige skivene til R.E.M. hadde en eller annen slags udefinerbar magi utenfor de rene låtstrukturene.

At det ble R.E.M., og ikke The Triffids, som slo gjennom, er rett og slett bare dårlig gjort av verden. For The Triffids var virkelig helt unike. Og Minst like gode, særegne og tidløst briljante.

Den mektige og autoritære stemmen til David McComb, de digre arrangementene, de smarte og underfundige tekstene, de sveipende refrengene. De storslåtte arrangementene.

De drev på med noe eget, The Triffids. De lagde ehh... Triffids-musikk.

 

Da de ble oppløst, gikk frontfiguren, mesterhjernen og geniet (har du nå fått med deg at David McComb var et geni, eller?) solo (han spilte også i bandet The Blackeyed Susans, og bidrar sågar på «Let Love In»-skiva til Nick Cave), der han dessverre bare rakk å gi ut ei skive. Hvorfor det ikke er mer snakk om den er ganske ubegripelig, da den egentlig ikke står noe tilbake for flere av The Triffids-platene.

Gjengen har med seg her er da heller ikke en gjeng amatører, med kremen av australske musikere, fra både gamlebandet The Triffids, men også med et knippe The Bad Seeds-medlemmer. Det låter da også helt uovertruffent.

Åpningslåten «Clear Out My Mind», og den ekstremt vanedannende knallerten «Setting You Free», ble begge sluppet på singelformatet, og det ble til og med laget en video til nummer to, som neppe kostet så mye over en milliard australske dollar, men den er verdt å se på, om så bare for å høre låten, og å tenke romantisk og nostalgisk tilbake på at slikt som dette ble laget video til.

Men rosinen i pølsa her er uansett en ballade, og den kunne ikke vært skrevet eller fremført av noen andre enn McComb. «I Want To Conquer You» er en tander ballade så storslått, så rørende, så episk og så vakker at du er en hjelpeløs psykopat og ufølsom fusentast som burde nektes å høre musikk og ha interaksjon med andre mennesker i de neste 20 årene om du ikke blir emosjonelt berørt av den.

Den nasale og inngående stemmen til McComb, den eskalerende dramaturgien og oppbyggingen, den svimlende vakre teksten. Nå er jeg gift, men om jeg skulle fridd på nytt, i et forsøk på å rette opp forrige runde, og gjøre det mer romantisk, ville jeg bare satt meg på kne, spilt denne over anlegget og latt David gjøre jobben.

Teksten har noe tidløst, dedikert, underkastende og samtidig granittsterkt over seg. Og på slutten der, når han synger «You're so lucky that you found me/ You're completely safe with me», sier det alltid «sukk» inni meg. At ikke flere artister har prøvd å få en hit ved å covre denne låten er for meg totalt ubegripelig. den er jo der. Vær så god!

David McComb hadde på dette tidspunktet slitt i mange år med ekstreme ryggsmerter, noe som hadde sendt ham ut i et kraftig, selvmedisinerende kaos av smertestillende medikamenter og rus. Han gjennomgikk sågar en hjertetransplantasjon få år før han døde, men roet likevel ikke ned livsførselen sin. Han gikk sakte mot stupet, med stø og bevisst kurs.

Skjebnen skulle likevel sende ham i en tragisk bilulykke, som han senere døde av skadene etter. Da var han bare 36 år, og utover det rent menneskelig og bunnløst triste, er det fryktelig å tenke på hvor mye uforløst musikk han fortsatt bar i seg, men som vi alle gikk glipp av. Slik det alltid er når store kunstnere dør.

Dette var først i 1999, fem år etter solodebuten, så det hadde dessverre bare vært så som så med kreativiteten hans de siste årene. Han var en plaget sjel, David. Og «Love of Will» ble derfor hans siste album med seg selv i front.

Rest in peace, big man. Du erobret hjertene til mange av oss, og vi glemmer deg aldri.