Ukas låt:

Karikaturen av en full tulling som brøler «Spell noe Kriiidens!» har skapt seiglivede fordommer

Denne uka er det 50 år siden en av rockens virkelige klassikere brøt lydmuren. Respekt!
«Fortunate Son» av Creedence Clearwater Revival er ukas utvalgte låt. 
        
            (Foto: Jim Marshall)

«Fortunate Son» av Creedence Clearwater Revival er ukas utvalgte låt.  Foto: Jim Marshall

«Fortunate Son» av Creedence Clearwater Revival holder seg ekstremt godt. På tross av at musikken nekter å dø, mottar Creedence fortsatt overraskende lite respekt og anerkjennelse.

I Norge har karikaturen av en full tulling som brøler «Spell noe Kriiidens!», til bandet eller DJ-en, skapt seiglivede fordommer. Denne klisjéen har fungert som en advarsel – i alle fall for min generasjon: Dette var musikk av og for usofistikerte bønder, og lydsporet til potensielle møljeslagsmål og invitasjoner til innavl blant «folk flest» på samfunnshuset.

«Spell noe Kriiidens»-klisjéen var jeg selv godt kjent med tidlig i tenårene, selv om «Proud Mary» var det eneste eksempelet på en Creedence-låt jeg kunne nevne (og den gjør jo strengt tatt Ike & Tina bedre).

Og la oss være ærlige: Den musikalske tråden fra Creedence opp til Norges ultimate bygdefestband D.D.E. er lett å høre. Men at folk presterer å sidestille Creedence og Smokie, er en kulturell urett på linje med å sammenlikne Johnnys Cash med Sputnik.

Første gang denne pjokken hørte «Fortunate Son» lurte jeg på hva slags kule rockere dette var. Sjokket var stort da jeg oppdaget at dette rå, groovy og aggressive monsteret var en Creedence-låt! «Fortunate Son» er årsaken til at jeg faktisk begynte å lytte på musikkens til disse harrytassene folk snakket så nedlatende om. I løpet av deres korte, men utrolig innholdsrike karriere (Creedence ga ut tre album bare i 1969!) mener jeg – med 2019-ører – kun et Rolling Stones i toppform – kunne hamle opp med Fogerty og kompani.

Rytmeseksjonens intro på «Fortunate Son» låter som noe soulsnadder snytt rett ut av Stax-systemet. De knivskarpe stikkene fra gitaren avslører at dette er noe helt annet, før det søplete tordenskrallet av et riff fastlår at dette er fullblods R-O-C-K.

Selv om jeg stort sett daglig lytter til både pubertal punk og mannevond metal, er «Fortunate Son» en av de sinteste låtene jeg noensinne har hørt. Stemmen til John Fogerty skjelver av forakt idet han spytter ut strofa «Some folks are born silver spoon in hand».

I september 1969 var det nokså modig å gi ut en så eksplisitt regimekritisk låt som «Fortunate Son». Å være kritisk til Vietnam-krigen var kanskje ikke veldig banebrytende, men å gjøre narr av patrioter allerede i første tekstlinje må ha vært direkte dumdristig i et politisk klima der FBI overvåket og forfulgte enhver potensiell avviker fra «amerikanske verdier», og hadde en egen mappe på bikkja hans.

Bandsjef John Fogerty brukte sin erfaring fra den amerikanske hæren som utgangspunkt i flere låter – deriblant «Fortunate Son» og Creedence’ debutsingel «Porterville», som kom året før. For meg fremstår «Fortuneate Son» som et av de innledende dødsstøtene i hjertet på hippieæraens naive visvas.

Man kan ikke fake innlevelsen man hører i Fogertys musikk. Fyren er en av overskriftene i musikkhistorien, og jeg utfordrer enhver Creedence-skeptiker til å sjekke ut samtlige av bandets syv album. Om du ikke får fot underveis kan du bare flytte inn ved siden av Alice, og stappe ørene full av dasspapir en gang for alle.

Så ha ei god helg, skru opp lyden, og «spell noe Kriiidens» for svingende!