Ukas låt:

År null – da Satan sparket inn døra

Lucifer, narkoheavy og en fyldig bart. Hva mer trenger man egentlig?
– Er det her Sølvguttene øver, spør Black Sabbath etter en snøballkrig på kirkegården i 1969.  
        
            (Foto: Presse)

– Er det her Sølvguttene øver, spør Black Sabbath etter en snøballkrig på kirkegården i 1969.   Foto: Presse

Vel, et godt riff kommer selvfølgelig også godt med. Og ifølge riffguden sjøl, Tony Iommi, ble hele debutplata til Black Sabbath spilt inn i løpet av et halvt døgn 16. oktober 1969 (eventuelt nøyaktig et halvt århundre siden, i skrivende stund).

I etterkant har ikke noe riff, ei heller noe annet album, forandret rocken like mye.

Aldri før eller siden har et album blitt innledet på like sjokkerende vis, som «Black Sabbath». Signaturlåten med bandnavnet som tittel sendte de siste, sørgelige restene av 60-tallets hule «peace & love»-humbug rett i grava. Den musikalske revolusjonen var i gang!

På mange måter representerer «Black Sabbath» år null. Om vi tar selve tematikken først, var selvfølgelig Satan ofte omtalt både innen folkemusikk, blues og gospel lenge før populærmusikken som vi kjenner den oppsto.

«Djevelens musikk» var allerede et etablert begrep under fødselen av rock’n’roll 1950-tallet. Den sprut gærne, men gudfryktige og konservative Jerry Lee Lewis led av oppriktig skyldfølelse – fordi det føltes som om han filtrerte «Gamle-Erik» gjennom musikken sin, og dermed dyttet en generasjon ungdommer ut i syndens ravnsvarte pøl. Et drøyt tiår senere hadde djevelen blitt, om ikke stueren, i alle fall normalisert nok til at The Rolling Stones kunne flørte med hans navn i «Sympathy for the Devil» – og med et fett glis omtale seg selv som sataniske majesteter.

«Black Sabbath» tok denne leflingen med Lucifer til et nytt nivå. I åpningssporet på Black Sabbaths debut sparket Satan inn døra for alvor. Nå var ikke Fanden lenger noen mytisk figur å frykte i etterlivet. Nå sto Belsebub ved sengekanten – og han hadde virkelig ikke noen koselig «nattasang» på repertoaret.

«Black Sabbath» var i tillegg første gang at djevelen føltes til stede i musikken, i tillegg til teksten. Låten er gjenkjennelig etter ett sekund – faktisk lenge før selve musikken begynner. Regnet som treffer bakken, og den spinkle kirkeklokka er B-film-kitsch på sitt fineste.

Idet gitaren, bassen og trommene detoneres i trespann er dommedag i gang. Låten tar en herlig vending idet denne begravelsesmarsjen etter 4-5 minutter går over i prototypen på et galopperende metal-riff, som til slutt eksploderer i et inferno av deilige fuzzgitarer.

Folk som ikke forstår at Ozzy Osbourne er en mesterlig vokalist, har åpenbart ikke hørt denne låten. Ingen andre kunne ha sunget «Black Sabbath» på en så desperat, rar og vond måte som Ozzy. Fyren kunne nok aldri ha sunget opera, jazz eller Thorbjørn Egner-låter. Men ingen kan til gjengjeldt synge som Ozzy. Alle sammen i kor nå: «Oh, noooooooooooooo!»

Skolerte mennesker har fortalt meg at hovedriffet i «Black Sabbath» er en såkalt tritone, som er ganske uvanlig i rockmusikk. Denne melodien er ikke sort magi i teori, men i praksis. Sabbath-bassisten Geezer Butler har i intervjuer innrømmet å ha delvis stjålet det musikalske temaet fra den klassiske komponisten Gustav Holsts «The Planets»-suite. Butler, som også var bandmedlemmet mest bevandret i okkultismen, var åpenbart sjeldent kultivert til å være en lutfattig 19-20-åring i den koksgrå industribyen Birmingham. Etter en streng irsk-katolsk oppvekst uttalte Geezer at han var mye mer redd for Gud og hans prester, enn Satan. Og det forklarer jo veldig mye.

Albumet «Black Sabbath» er ikke bandets beste plate. Jeg holder faktisk samtlige fem Sabbath-album som etterfulgte debuten høyere enn førsteskiva. Dette er ikke fordi debuten er svak, men fordi Black Sabbath sin høyst originale og vedvarende briljante narkoheavy gjorde dem til verdens beste band på første halvdel av 70-tallet. Den suverent beste innledninga kom allikevel på debuten, og ble sluppet løs på verden i februar 1970.

Etter «Black Sabbath» var det ingen vei tilbake. Døra til det mørkeste musikalske skattkammeret var åpnet, og Sabbaths etterfølgere kunne tre inn, og forsyne seg av all verdens obskure og mystiske snacks.

Uten «Black Sabbath» ville det kanskje ikke blitt noen heavy metal, ei heller doom eller stonerrock. Og overhodet ingen thrash, death eller black metal. Så takk skal dere faen meg ha, Tony, Geezer, Bill og Ozzy!