Ukas låt:

De hadde faen ikke peiling – og dét var det geniale

I rocken er galt ofte rett – hør bare på ukas låt fra Joy Division.
Joy Division avbildet i forbindelse med slippet av debutplata i 1979. 
        
            (Foto: Factory Records)

Joy Division avbildet i forbindelse med slippet av debutplata i 1979.  Foto: Factory Records

Det har allerede vært skrevet en haug av hyllester til Joy Divisions «Unknown Pleasures». Med rette, selv om vi har måtte tåle mange i overkant svulstige beskrivelser av Salford-bandets genialitet på det nå 40 år gamle debutalbumet. Kvartetten hadde neppe noe motiv eller håp om å forandre populærkulturen.

Utgangspunktet for denne artikkelen, er derimot en uttalelse fra bandets faste produsent lenge etter at Joy Division ble til New Order, som følge av selvmordet til vokalist Ian Curtis i 1980. I et intervju med britiske Mojo i 1994 sa produsent Martin Hannett: «Joy Division were a gift to a producer, because they didn't have a clue».

De hadde faen ikke peiling på hva de holdt på med – og dét var det geniale, er min lille tese. Selv er jeg langt fra sikker på at Hannett sjøl hadde så ekstrem «peiling» som han hevdet.

Om han var «postpunkens Phil Spector» eller ei kan diskuteres, men han hadde et poeng: Et band med en klarere kunstnerisk definisjon, og større selvtillit på egne vegne, ville neppe latt Hannett eksperimentere med lydbildet i så bemerkelsesverdig stor grad som han gjorde.

Produsentens lefling med elektroniske komponenter, ekko, og bisarre opptaksteknikker (han tok opp lyden av glass som knuses, summinga fra et toalett, og tygging av potetgull) har gitt Hannett status som en visjonær, mens Joy Division selv skal ha veldig mye av både skylda og æren for at 80-tallet ble hørende ut som det gjorde.

Ingen låt er et bedre eksempel på både Joy Divisions og Hannetts særegenheter enn debutplatas hjørnesten «She’s Lost Control». Den ultraprimitive gitarlyden pares med et komp som i senere år ville blitt regnet som techno, med Ian Curtis monotone, messende crooning på toppen. Resultatet er direkte sært, men genialt. 40 år senere har ingen laget en låt som likner lyden disse arbeiderklasseamatørene presset ut i et beskjedent studio i Stockport.

Hele konstruksjonen av låten er mildt sagt ulogisk. Et av Joy Divisions trumfkort var at bassen og gitaren kjørte forskjellige løp, men første gang jeg hørte «She’s Lost Control» låt det i mine unge ører som om de spilte to forskjellige låter. Min forvirring gikk raskt over i fascinasjon.

Jeg elsker Bernard Sumners gitarspill i Joy Division. Etter alle akademiske standarder driver han stort sett med harving på et par akkorder, som veksler med en enkel melodi plukket på én spinkel gitarstreng. Amatørmessig eller ei – herregud så rått det låter! Flere av riffene på «Unknown Pleasures» er noe så sjeldent som unike, og Sumners gitarspill dannet i kjølvannet av punken en ny skole for hvordan man skaper stemning og atmosfære i musikken, gjerne ved bruk av «feil» akkord.

Ian Curtis’ var også en instrumentell novise. Han kunne knapt spille en akkord på gitar, og ble visstnok ansatt som bandets vokalist før noen hadde hørt han synge en eneste tone. Men bandmedlemmene elsket, og hadde lyttet til, musikk hele livet – som selvsagt er det aller viktigste.

Poenget her er ikke å rakke ned på skolerte musikere som kan sitt fag til fingerspissene – men disse kunne aldri ha laget musikk som dette. Uttrykkstrang koblet med talent og en mangel på eller anerkjennelse av, eller kjennskap til, spillereglene kan skape stor kunst.

Mange av rockens banebrytende øyeblikk har blitt gjort av folk som ikke hadde peiling på hva de holdt på med. Joy Divisions forgjengere Ramones kunne knapt nok knyte sine egne Converse, så bare å få stemt instrumentene var en utfordring i starten. Ramones’ store inspirasjonskilder The Stooges hadde heller ikke noen musikals «visjon» annet enn å kaste seg ut i kaoset i vill narkorus, mens Black Sabbaths medlemmer vil være de første til å innrømme at de ikke hadde peiling på hva de gjorde på debutplata.

Denne røde tråden strekker seg bakover i rocken, via innovatører som Love og The 13th Floor Elevators, til Bo Diddley og Chuck Berry. Sistnevnte afroamerikaners gjennombruddslåt «Maybelline», som mange anser som fundamental innen rock’n’roll, er egentlig western-swing uten cowboyhatt. Så selv rockens formgivere hadde ikke peiling på hva de gjorde!

Felles for alle disse gruppene og artistene er at de forvirret kritikere og bransjefolk, i enda større grad enn seg selv. Man trenger alltid noen som bryter med ortodokse regler og «sannheter» – og bare finner på noe. Disse har til felles at de var forut for sin tid, og der Joy Division er et kroneksempel.

I strømmen av hyllester av «Unknown Pleasures»-albumets enorme popkulturelle betydning, er det mange som glemmer at plata bare solgte noen få tusen eksemplarer i utgivelsesåret 1979. Plata kom faktisk ikke inn på de engelske salgslistene før den ble reutgitt etter Ian Curtis’ død ett år senere.

Aldri før eller siden har noen laget en låt som «She’s Lost Control». Kanskje ikke så rart. Dagens artister virker stort sett som om de har peiling på hva de holder på med – på godt og vondt.