Ukas låt:

En lang serie «øregasmer»

De kunne jaggu spelle, Led Zeppelin. I ukas låt brukte de spilleferdighetene sine med syndig resultat.
Robert Plant og Led Zeppelin her avbildet med de edle deler i sentrum.  
        
            (Foto: Dick Barnatt )

Robert Plant og Led Zeppelin her avbildet med de edle deler i sentrum.   Foto: Dick Barnatt

Etter forrige ukes hyllest av gråsprengt amatørskap, i form av Joy Division, må man bringe balanse i regnskapet.

Ingen rockband oser av klasse på samme måte som Led Zeppelin. Samtidig stinker det hanky-panky av hele opplegget, og ingen låter illustrerer dette bedre enn «Whole Lotta Love».

At denne kanonen av en låt hadde 50-årsdag torsdag er på mange måter irrelevant. Dette er nemlig noe av den minst daterte musikken jeg kjenner til. Led Zeppelin var som alle andre produkter av sin tid. De var bare for smarte, flinke og kåte etter å pløye ny jord til å bry seg med om hva resten av verden syslet med.

Page, Plant, Jones og Bonham var alle mestere på sine respektive instrumenter, men Zeppelin kokte allikevel musikken sin ned til essensen. Ingen spiller boogie som disse fire, og begrepet «groove» illustreres ikke bedre av noen andre rockband. Zeppelin spilte på sett og vis funk for hvite folk, og om man lager lister over beste dit-og-datt, er lista over trommiser dømt til å den minst spennende. John «Bonzo» Bonham stiller i en egen vektklasse. Det blir bare feige lag.

Bandet hyllet da også sine blues- og rock’n’roll-røtter jevnlig under konsertene (i tillegg til å stjele riff fra sine helter), selv om denne musikken var ansett som gammeldags og avleggs i som følge av hippienes inntogsmarsj. Zeppelin er blant svært få rockband der jeg synes konsertopptakene er enda bedre enn studioalbumene.

Kvartetten hadde all grunn til å være selvsikre, og det ligger en enorm arroganse i «Whole Lotta Love». Popens mest brukte kjærlighetsklisjé, den lengselsfulle «I Need You» er her snudd på hodet. Du trenger meg, gauler Robert Plant.

«Whole Lotta Love» er kanskje den mest eksplisitte lyden av puling rocken har fostret. En ting er gitarriffet, men man hører også at Robert Plant gir seg selv en lang serie med «øregasmer» gjennom hele låten, der han jukker rundt bak mikrofonen. Dette var altså singelen som ble Zeppelins første hit i USA, og innledet et tiår der London-bandet kunne kose seg med tittelen Verdens Største Band™.

Mer åpenbare eller større sexsymboler enn Led Zeppelin er vanskelig å finne i musikkhistorien, og selve musikken dempet altså på ingen måte dette. Elvis Presley måtte i sin tid filmes fra livet og opp, på grunn av hans obskøne hoftevrikking. Robert Plant var derimot den første rocksangeren som ble filmet med skrittet i sentrum av kameralinsa.

De fire medlemmene i Led Zeppelin blir jevnlig hyllet for sine ferdigheter som musikere, både kollektivt og hver for seg. Det fokuseres langt sjeldnere på at de brukte evnene til å forenkle, og dermed også forsterke, musikken. Og det lille flinkis-dilldallet bandleder Jimmy Page og kompani liret av seg er faktisk fascinerende å lytte til, også for oss som ikke bryr seg om arpeggioer eller altererte vekseldominanter – men bare vil underholdes.

Husk, det er lov å være både flink og sexy! Mange artister som higer etter å bli «tatt seriøst» virker til å tro at det ene utelukker det andre. Dropp pretensjonene, og øs heller på med «Whole Lotta Love».