Ukas låt:

Lyden av dommedag og tragedie

The Rolling Stones’ «Gimme Shelter» satte både gode og onde krefter i gang.
Mick Jagger og Keith Richards på scenen i Altamont, med vakthold fra Hells Angels. 
        
            (Foto: Ukjent)

Mick Jagger og Keith Richards på scenen i Altamont, med vakthold fra Hells Angels.  Foto: Ukjent

Platecoveret vakte oppsikt, der det sto fremst i bunken foran platespilleren på loftet. Og når dette lille guttebarnet en gang på 80-tallet dristet seg til å sette nåla ned på farens slitte LP-utgave av «Let It Bleed», var sjokket og forvirringen stor.

Hva slags mennesker var dette, hva slags språk brukte de, og hvordan klarte de å lage denne bråkete lyden? Jeg ble redd.

Musikken i åpningssporet «Gimme Shelter» matchet på ingen måte det innbydende og uskyldige bløtkakebildet som prydet plateomslaget. «Gimme Shelter» var både skummel, farlig og mitt første møte med mørke i musikken. 50 år etter den ble gitt ut kjenner man fortsatt et nærmest ondskapsfullt sinne boble under overflaten.

Og har det noen gang blitt laget en sterkere rocklåt? Jeg blir svar skyldig hver gang skranglemaskineriet i «Gimme Shelter» bygger seg opp til angrep. Man hører dommedag brake faretruende i horisonten allerede før Mick Jagger kommer inn i bildet og trygler om ly. Musikken som følger har kraften til en såkalt perfekt storm.

LES OGSÅ: The Rolling Stones' 10 beste album

Å åpne et album med en låt som dette, er egentlig helt på trynet. Det er null rom for forbedring, og klimakset nås uten noen form for advarsel. Jeg har aldri hatt noe særlig sans for andresporet «Love In Vain», og mye av årsaken er at låten har den håpløse oppgaven å hoppe etter Wirkola, Nykänen og Evel Knievel – med betongstøvler på. Man vil jo egentlig bare høre «Gimme Shelter» en gang til.

«Gimme Shelter» var ikke noen planlagt protest mot Vietnamkrigen. At deler av pressen og publikum antok dette er allikevel ikke rart, om man leser teksten. Keith Richards fortalte under et intervju på amerikansk radio i 2012 at låten var sterkt inspirert av volden og uroen som herjet på tampen av 60-tallet. Musikken formidler at hippienes drøm var knust, og at verden var et mørkt og direkte vondt sted.

At «Gimme Shelter» ble sluppet bare en dag før The Rolling Stones holdt den sagnomsuste Altamont-konserten – som endte i dødsfall, ulykker og generelt kaos – er ekkelt å tenke på. Bandets pessimistiske syn på samtiden ble nær virkelighet for Jagger, Richards og kompani 6. desember 1969. Midt i konserten ropte Richards at de innleide vaktene (!) fra Hells Angels måtte roe seg ned, ellers ville bandet gå av scenen. Hadde The Rolling Stones innsett at en publikummer akkurat da ble knivstukket til døde noen få skritt foran dem, ville de selvfølgelig ikke ha fullført konserten.

Det ligger en uforklarlig spenning i bunnen av hele «Gimme Shelter». Falsettsangen som ligger på toppen av gitarriffet i introen låter som sunget av et spøkelse, mens sologitaren imiterer menneskelig hulking. Charlie Watts to kontante skarptrommeslag, som sparker i gang kompet, er som pistolskudd. Bluesriffet som bærer verset fremover er lyden av svarte natt, og groovet er hypnotisk. Idet man ikke trodde intensiteten kunne bli større – da kommer refrenget.

«War, children – it's just a shot away». Stemmen til Merry Clayton tar alt til et høyere nivå. Den da 20 år gamle innleide gospelsangeren leverer en tilnærmet naturstridig sangprestasjon.

Idet Claytons stemme sprekker da hun nærmest roper «Rape, murder! It's just a shot away» får jeg frysninger hver eneste gang. Selv etter å ha blitt utsatt for dette sikkert tusen ganger, har ikke kroppen noen forsvarsmekanisme som forhindrer en fysisk reaksjon på dette musikalske øyeblikket.

Som om ikke «Gimme Shelter» var involvert i nok tragedie, ble Clayton ikke lenge etter innspillingen rammet av en spontanabort av barnet hun bar inni seg i studio. I et intervju med LA Times i 1986 innrømte hun at låten i årevis rippet opp i et mørkt kapittel av hennes liv.

«Gimme Shelter» er prov på hvilken kraft musikk kan besitte. Både på godt og vondt. Både symbolsk og i praksis.

Om vi fortsatt er her om etter nye 50 år, er jeg sikker på at låten fortsatt lever i beste velgående. Dessverre vil det nok også være mange mennesker som fortsatt må søke ly for stormen.

LES OGSÅ: – Som tordenvær fra en hevngjerrig Gud