Ukas låt

Bob Dylans nye opus under lupen

Bob Dylan slapp akkurat en ny singel, en nesten 17 minutter lang sak, som her dissekeres ned i sine enkelte atomer av Morten Ståle Nilsen, for Feedback.
BOB DYLAN (78) evner fortsatt å engasjere, som han har gjort siden første halvdelen av sekstitallet. Her ser vi ham live under en festival i Frankrike i 2012.  
        
            (Foto: David Vincent/ Scanpix)

BOB DYLAN (78) evner fortsatt å engasjere, som han har gjort siden første halvdelen av sekstitallet. Her ser vi ham live under en festival i Frankrike i 2012.   Foto: David Vincent/ Scanpix

Som gest betraktet står Bob Dylans opus om John F. Kennedy og populærmusikken – slik han kjente den – til terningkast 6. Men som melodi? Vel, det er jo ikke en melodi.

Det var sikkert den geskjeftige manageren hans, Jeff Rosen, en mann med nese for dramatikk og symbolske handlinger, som var pådriveren bak da Bob Dylan, natt til fredag 27. mars norsk tid, slapp «Murder Most Foul» ut i en verden i full lockdown, forent mot en fiende det ikke er mulig å forhandle med.

Det var i de dager da det satt hundretusener dylanologer og «babyboomere» i karantene, med mye tid på hånden.

Disse begynte umiddelbart å spekulere rundt hvorvidt den 17 minutter lange balladen – jeg bruker begrepet «ballade» i sin opprinnelige mening her: episk vise – som Dylan uttalte at var «recorded a while back», var åtte år gammel, innspilt i forbindelse med det siste albumet hans med eget materiale, «Tempest» (2012). Eller om den var ganske ny. (Det er gått rykter om at Dylan og bandet var i studio på tampen av 2019.)

Det siste hadde selvsagt vært å foretrekke. Både fordi det da er lettere å høre «Murder Most Foul» som en dagsaktuell sang, med et par innbakte hilsener til den sittende amerikanske presidenten. Og fordi det ville innebære et etterlengtet «se, jeg kan skrive selv!»-livstegn fra Dylan.

Personlig heller jeg nok mot teorien om at «Murder Most Foul» ble kastet ut av «Tempest» til fordel for det forferdelige tittelkuttet den gang da, selv om jeg altså håper at jeg tar feil. Det ville ikke vært første gang Dylan valgte gal sang. Fyren har ikke alltid vært sin egen beste kritiker, for å si det sånn, han hev ut «Up To Me» fra «Blood On The Tracks» i 1975!

Hvorom alt er: En begivenhet var det. Og det var en begivenhet undertegnede observerte, som seg hør og bør. Jeg «sparte» den til ettermiddagen, da den kunne avnytes akkompagnert av et glass vin (eller ble det femten?). Jeg hadde barbert meg og tatt på meg ordentlige klær. Jeg hadde snust litt på teksten på forhånd (den hadde selvsagt blitt transkribert av dylanologer allerede før vi våknet den morgenen). Men jeg hadde ikke lest hele.

Så satt jeg der, rød i kinnene av opphisselse og forventning, med en forbigående følelse av at hele verdens skjebne hang på denne Bob Dylan-sangen. Og visste ikke helt hva jeg skulle tenke.

Som alle vel er klar over på dette tidspunktet: «Murder Most Foul» er dels en beskrivelse av omstendighetene – og et par mulige omstendigheter – rundt mordet på John F. Kennedy i Dallas i november 1963. Dels handleliste med en broket gjeng musikere og artister som vi får anta at Dylan ønsker å ta av seg hatten for.

Vi snakker om en slags blanding av to helt klare spor i produksjonen hans. Det første: Mannen som preker apokalypse og dommedag, og som har gjort det siden han var svært ung, og som mener at verdigheten døde for en tid siden, kanskje bokstavelig talt i november 1963.

Det andre: Artisten som har brukt mye krefter i løpet av de siste 15-20 årene til å takke sine medreisende på landeveien; enten via tolkninger av andres materiale gjort på konserter, i selvbiografien «Chronicles Volume One» (2004), radioprogrammet «Theme Time Radio Hour» (2006-2009) eller talene han har holdt i senere år.

For meg fremstår Dylans karriere i senere år som et stort «takk for selskapet» til både læremestre, samtidige og oss andre middelmådige felles lidende i jammerdalen. I det ligger det en erkjennelse av at kunsten, spesifikt musikken, er det eneste som gjør livet verdt – ja, mulig – å leve i en korrupt, ødelagt tid.

Dette sagt: En radikalt annerledes lesning er fullt mulig. Særlig i de mer svart «komiske» passasjene («I’m goin’ to Woodstock, it’s the Aquarian age / Then I’ll go to Altamont and sit near the stage»). Mener Dylan kan hende at populærmusikken – så skinnende og uimotståelig – trakk oppmerksomheten bort fra tragedien og de viktige tingene i vår semre samtid?

Undertegnede har en teori – den er min, og den tilhører meg (© & ™) – om at det er populærkulturen, som jeg selv har viet livet mitt til å kjempe for, som ga oss Donald Trump i Det hvite hus. Vi som var villige til å gå i krigen for «poptimismen». Som hevdet at «TV-serien er den nye romanen». Det er vår skyld, dette her.

Det skulle ikke forundre meg om Dylan, den grinebiteren, har tenkt i de samme banene, om enn smartere, selvsagt. Han har aldri gitt uttrykk for annet enn avsky for saueflokkmentaliteten han raskere enn noen andre identifiserte i demografien han selv egentlig er litt for gammel til å være en del av – den i disse dager så forhatte («OK») «boomer»-generasjonen. Han flyttet, som vi vet, i vemmelse tilbake til New York da blomsterbarna, som forgudet ham, inntok Woodstock.

Her er det verdt å merke seg at Dylan, oppi all ydmykheten han har lagt for dagen i det siste, overhodet ikke unnlater å bite fra seg. Musikere eller andre som på et eller annet tidspunkt, gjerne for 50 år siden, uttalte noe negativt om ham, får stadig passet påskrevet.

Han har svingt pisken over mesterlåtskriver Merle Haggard, som man jo ville ha trodd at Dylan skulle elske. Og dessuten en så ufarlig «hele Amerikas bestefar»-type som Tom T. Hall.

I 1973 begikk Hall dødssynden det var å synge at «there are too many thinkers looking for the answer in the wind». 42 år senere foretok Dylan et regelrett æresdrap på Hall – som ingen andre har et vondt ord å si om – i en tale.

Som vi skjønner: Dylan, som i sin mest bejublede periode (1964-1966) perfeksjonerte det amfetamin-infame karakterdrapet – først nedenfra-og-opp, men deretter, etter at han ble kongen på haugen, ovenfra-og ned – har ikke glemt gamle kunster. Som vi også skjønner: Han har hukommelsen til en elefant. Tilsatt betydelige mengder hevngjerrighet.

Denne hukommelsen kommer godt med i «Murder Most Foul», som i sin omgang med Kennedy-drapet overhodet ikke oppleves som «poetisk», men i beste fall journalistisk.

Det er å slå inn vidåpne dører å fastslå at Dylan er i besittelse av en ekstraordinær hjerne. Denne hjernen fungerer tilsynelatende ganske annerledes enn andre ekstraordinære hjerner.

Blandingen av evnen til å tenke «impresjonistisk» og abstrakt, og den livslange leken med sannhet og løgn – tatt til absurde ytterligheter i fjorårets Netflix-«dokumentar» (merk anførselstegn, det er praktisk talt en fiksjonsfilm) om Rolling Thunder Revue-turneen i 1975 – er pussig, for å si det pent, kanskje til og med litt … syk?

Jeg synes inngangen til «Murder Most Foul» er klønete, slik jeg ofte synes at Dylans språk de siste to-tre tiårene har vært det. I mine ører/øyne sluttet han å skrive «poetisk» rundt «Time Out Of Mind» (1997).

Fra og med da har tekstene hans – selvsagt med enkelte (og strålende) unntak – i stadig større grad blitt en usjenert og tilsynelatende anti-highfalutin’ lek med klisjeer, americana-ikonografi og rene, skjære tyverier. Fragmenter fra det store arkivet i det rare hodet hans, heri opptatt én og annen barnesang- eller regle (her: «Rub a dub dub»).

Uansett, cowboy-settingen i de første linjene, ført i et western-shakespearsk hybridspråk, synger ikke akkurat i øret. Linjene føles ikke særlig sangbare en gang. Kanskje ikke så farlig, i og med at dette jo ikke er en sang?

I en stund holder Dylan seg til beskrivelser av dagen og drapet. Før populærkulturen, ved den legendariske radio-DJen Wolfman Jack, gjør sitt inntog i sangen, direkte etterfulgt av The Beatles.

Det er vanskelig for europeere å forstå hvilken vanvittig kraft det var i The Beatles’ nedslag i USA like etter drapet på presidenten. Men det er skrevet bøker og artikler, lagd filmer og dokumentarer om det. Hvordan The Beatles, fire utlendinger med langt hår, var helt sentrale i sorgarbeidet etter presidentens død.

Det ser teit ut på papiret. Men spør en hvilken som helst amerikaner av «OK boomer»-generasjonen, og han eller hun vil bekrefte at slik var det. De var en generasjon som ble frelst – eller forblindet? – av popkultur.

Slik fortsetter låten en stund å veve sammenhenger mellom drapet, tiden, traumet og popkulturen. Dylan alluderer, slik jeg forstår det, til et par konspirasjonsteorier underveis. Men han er selvsagt for smart til omfavne noen av dem.

Den underliggende tonen er likevel ikke til å ta feil av: Sataniske krefter var i sving. Det var djevelen selv, via representanter på jorden, som drepte presidenten. Nasjonens sjel ble revet ut, den lange nedturen var i gang. Dere «babyboomere» kunne ikke stoppe den. Gimme shelter!

Rundt 10 minutter ut blir «Murder Must Foul» en regelrett enderim- og referansefest. Praktisk talt en jukeboks, om enn en nedstemt en. Her kan man enten spørre seg om hva poenget er, vel vitende om at det ikke er noen vits i å «spørre» Bob Dylan om noe som helst: Jo mer han «svarer», jo større blir mysteriet.

Eller du kan høre det som en del av den store takksigelsen han er så godt i gang med. Eller igjen altså det motsatte: En kritikk av en nytelsessyk generasjon, som gikk fra å marsjere for Martin Luther King på 1960-tallet til å resignere med kokain i nesa og Fleetwood Mac i ørene ti år senere.

Låten er under alle omstendigheter nok et uttrykk for den enorme rikdommen i bevisstheten hans. Denne bevisstheten rommer ikke bare musikere, selvsagt. Men det er de som totalt dominerer «Murder Must Foul»s siste minutter.

Teksten er ikke publisert på offisielt hold ennå (så vidt jeg vet). Og det rådet/råder tvil om hvorvidt han refererer til Chicago-kunstneren Karl Wirsum eller Beach Boy Carl Wilson i én spesifikk tekstlinje. Det var Wirsum i den første – og eneste – transkripsjonen jeg har lest.

Ikke så nøye! Begge funker, selv om indisiene peker mot sistnevnte. Karl Wirsum har malt et bilde ved navn «Screamin J Hawkins» (1968), som Dylan garantert kjenner til. Carl Wilson, fra The Beach Boys, synger i koret i Warren Zevon-sangen som det refereres til i den påfølgende tekstlinjen («Looking far, far away down Gover Avenue»; et nikk til codaen i Zevons beste låt, «Desperados Under The Eaves»).

Slik kan man fortsette, dypt inn i hukommelsen og assosiasjonenes irrganger, helt til Dylan runder av med å innlemme sin egen sang – den han synger akkurat nå – i jukeboks-spillelisten (nice touch!). Og slik blir «Murder Most Foul» både en apokalyptisk morderballade og en slags populærkulturell hjernetrim.

Hours of fun guaranteed!

Personlig hører jeg «Murder Most Foul» som enda en endetidssang, som nok en gang understreker at det Bob Dylan setter høyere enn alt annet, er svart afroamerikansk musikk, laget av gamle, vise afroamerikanske menn og kvinner. Han liker et utvalg gamle filmer også, og en del musikk laget av hvite mennesker, som slekter på svart afroamerikansk musikk.

Han er dessuten raus nok til å innlemme eurotrash som Beethovens «Måneskinnssonaten», endog i løpet av innspillingens siste, bevegende crescendo. Men, make no mistake: Det er amerikaner Bob Dylan er. Og det er – uomtvistelig – amerikansk kultur og historie som bruser i årene hans.

Musikken? Den er som sagt lett å ignorere, så godt som fraværende. Derfor gjør da heller ikke «Murder Most Foul» like stort inntrykk som det ypperste Dylan har gjort i den noenlunde samme tradisjonen de siste to-tre tiårene, enten de het «Marching To The City», «Highlands» eller «‘Cross The Green Mountain».

Det er en slags jazz-blues resitasjon, rett fra det Prima Vera ville kalt «Ballas jazzhus»; uten melodi, båret på piano, pyntet med fiolin. Ved et par anledninger forsøker trommeslageren å finne en slags rytme i «flowen». Han kommer ingen vei. «Låten» oppnår likevel et rørende klimaks mot slutten. Han som har skrevet den, kan jo virkelig skrive.

Jeg har hørt Dylan frasere mer inspirert. Samtidig skal det sies at han synger godt og a-r-t-i-k-u-l-r-e-r utmerket.

Som sagt: Dylan er ikke den første som tegner opp en «sammenheng» á la denne. Og Lou Reeds «The Day John Kennedy Died» (1982) er vitterlig en mer gripende beskrivelse av både drapet og dagen og effekten det hadde på en generasjon.

Men som gest? I mars 2020? Terningkast seks. Måtte det være mer der den kom fra.