De så ærlig talt ut som en gjeng fjollete fribrytere. Utskudd som brukte lommepengene sine på kinaputter og konfetti, men ikke hadde råd til anabole steroider.
Men Twisted Sister var blant 80-tallets beste rock’n’roll-band. Det er bare et sørgelig underkommunisert faktum.
Jeg har kun ett klart minne fra jula det året jeg gikk i første klasse; kassetten med Twisted Sisters «Stay Hungry» som skapte langt mer entusiasme enn alle andre julegaver dét året.
Det ekle albumcoveret, og at fanklubben til disse gærningene bar det fjonge navnet Sick Motherfucking Friends of Twisted Sister var alene stilig nok til å skape en ny disippel.
Et par-tre år senere hadde band som Black Sabbath, Sepultura og Napalm Death sendt sjokkbølger gjennom en ung hjerne og kropp. Da ble Twisted Sister øyeblikkelig avskiltet som teit og barnslig – selv av en pjokk som fortsatt leita etter tomgods i grøftene langs hovedveien for å kunne kjøpe litt tyggis og snop på kolonialen.
Flere år senere, i starten av 20-årene, fikk jeg øye på LP-en «Twisted Forever» da jeg pakket opp ei eske i platesjappa jeg jobba på. Her ble Twisted Sister hyllet av personlige favoritter som Motörhead, Fu Manchu og Chuck D (!). Jeg ble, overraskende nok, langt mer imponert av selve låtene enn fremføringene.
Kassettene fra gutterommet hadde for lengst funnet nytt liv, eventuelt en stille død, andre steder. Jakten på Twisted Sister-plater startet, og et kick langt sterkere enn noen nostalgitripp kan gi sparket meg rett i fleisen da jeg igjen hørte album som «Under the Blade» og «You Can’t Stop Rock’n’roll».
Twisted Sister var et band basert på rockens grunnidé: Å ha det gøy. De lagde musikk som ingen brukte for å skryte på seg god smak på universitetsfester. Låtene deres var lyden av korka som dras ut, idet all kjedsomheten og angsten som bygger seg opp i løpet av uka på skolen eller jobben eksploderer på fredagskvelden.
Om man fikk tilgang til en kulturell tidsmaskin, står en Twisted Sister-konsert med uthevet skrift på min personlige bucketlist. Hva enn man synes om trynet til Dee Snider, snakker vi om en frontmann, vokalist og låtskriver av toppkaliber. Å gå på scenen etter Twisted Sister må ha vært som å hoppe etter Wirkola, Evel Knievel og en ekstra spretten utgave av Tarzan.
At bandet var et beist på scenen var ikke så rart. De hadde flust med trening. Historien om Twisted Sister må vær en av de seigeste eksemplene på den såkalte amerikanske drømmen – noe som dokumenteres, med mye humring som resultat, i filmen «We Are Twisted F*cking Sister!».
Inspirert av protopunken og glamrocken til New York Dolls, og bevæpnet med en arbeidsmoral man ellers bare finner i maurtuer, slet Twisted Sister seg gjennom 10 år på klubbscener før de i 1982 ble tildelt den hellige gral: Platekontrakten. Ironisk nok var knøttlille, London-baserte (!) Secret Records det eneste selskapet som så noen verdi i å gi ut bandets debut.
I løpet av de neste årene ble Twisted Sister et av rockens virkelige fenomener. De ble det ultimate MTV-bandet, med musikkvideoer skreddersydd for kids i forstedene.
Twisted Sister ble også en skyteskive for den nymoralistiske bevegelsen av «bekymrede» foreldre, ledet av den blendahvite politikerfruen Tipper Gore. Som Frank Zappa, var bandet smarte nok til å snu myndighetenes sensurkåthet sin egen fordel. Senatshøringen der Dee Snider plukker argumentene til komiteen fra hverandre, og latterliggjør dem i samme slengen, har blitt noe av en YouTube-klassiker.
Ettermælet til Twisted Sister er det av et tegneserieband som skreddersydde (det var tross alt kona til Dee Snider som laget kostymene) imaget for å lure ukelønna fra naive snørrunger som var sinte på foreldrene.
Det er selvfølgelig en viss sannhet i dette, og man ha mage for en god porsjon banalitet for å kunne nyte Twisted Sister.
Men man kan ikke ignorere at disse rabagastene samtidig leverte rock full av energi, attitude og smartness. En mindre kjedelig gjeng skal man lete lenge etter.