Denne kulturnyheten var da også forsida på «Tromsø» mandag 12. desember 1977, men vi var ikke de eneste som hadde fått det med oss.

– Så dokker utdelinga av Prøysen-prisen? Va det ikke fantastisk? Her går disse ungdomman, ka va det dem kalle sæ – jo, Nordnorsk Visegruppe – og tar en pris som hæng så høyt! Og tænk at dæm har forre roindt og samla opp disse gamle visan og laga musikken, arransjemangan og ailt sjøl. E ikke det fantastisk?

Kåre Pedersen var tydeligvis vant til å stå tidlig opp, også på søndag morgen da dette gledesutbruddet ble registrert. En journalists arbeidsdag er aldri over. Men det brydde ikke Pedersen seg om:

Store intervjuer med alle

– Hør no, no må dokker slå dette stort opp, gjerne med intervju med kvær ænkelt av dæm.

Så vidt vi vet, ble det aldri gjort, men i ettertid (leeeenge i ettertid) kan Feedback presentere et lite intervju med Bente Reibo om hva Prøysen-prisen betydde for bandet hennes.

– Nordnorsk Visegruppe var en del av en langt større bevegelse – en nordnorsk kulturrevolusjon som var blant annet opptatt av identitet, fiskerigrenser og EU. Vi følte oss som representanter for en nordnorsk kultur så vi – og flere med oss – følte at det var Nord-Norge som fikk prisen, sier Reibo i dag.

Ifølge Reibo var hun og de andre bandmedlemmene; Jan Arvid Johansen, Hanne Bjørklid, Odd Arvid Eilertsen og Ola Graff, opptatte av at de forvaltet en arv og var derfor livredde for å framstå som kommersielle «sellouts».

Kulturell identitet

– I forkant av prisutdelinga hadde vi lange diskusjoner hvorvidt vi i det hele tatt skulle ta imot prisen. Men selvfølgelig var det stas å bli anerkjent i Prøysens ånd.

Da Nordnorsk Visegruppe startet rundt 1975 fantes det et inntrykk av at folkemusikken opphørte nord for Trøndelag. Det demonstrerte folkemusikksamleren Arnt Bakke (1907 – 1975) ved Tromsø Museum, var langt fra tilfelle. Hans «Nordnorsk Folkemusikksamling» står som en bauta i landsdelens kulturelle identitet.

«Nøkkelen er deres»

– Han var kanskje redd for at vi skulle ødelegge opptakene hans, så vi fikk ikke komme inn. Ola [Graff] var sivilarbeider ved Museet og fikk tak i navnene så vi tok kontakt med musikerne i etterkant. Men så en gang vi skulle spille på Trolltamp-festivalen på Hamarøya, sto Bakke i fremste rad. Etter konserten ble vi kalt inn til gjestegården hvor han bodde. Da vi kom dit sa han «nøkkelen til samlinga er deres». Da skjønte vi at vi skulle være bærere av en arv.

Dette ansvaret forvaltet de med både stor ydmykhet, innsikt og musikalitet fram til rundt 1980 da bandmedlemmene gikk hver til sitt. Da var det litt annerledes å være nordlending enn da de fem startet opp.

– Da vi sluttet fantes det både rock og viser i nordnorsk språkdrakt. I dag føles det stort over å ha fått være med på den nordnorske kulturrevolusjonen, avslutter Reibo.

LES ALLE Feedbacks musikkminner.