I pressen opplever vi ofte at størrelsen på notisen ikke alltid tilsvarer størrelsen på nyheten som formidles. Det skjedde blant annet lørdag den 25. juli 1903 da denne nyheten slo ned i Tromsøs kulturliv:

– Organist Adolf Thomsen, som ganske nylig reiste til Sandefjord Bad, er ifølge telegram pludselig afgaaet ved Døden igaarkveld.

Travel og aktiv mann

Thomsen tok sine første musikalske skritt i sin fødeby Bergen hvor han tok timer hos kjente musikere i sin samtid, deriblant Ludv. Lindemann og Ferdinand Vogel. Etter at Thomsen kom til Tromsø som organist ved Domkirken den 4. april 1883 «tog han hurtigt og ihærdigt fat med Arbeidet for Udvikling av Musiklivet», som det står i en senere omtale fra 29. juli.

Det var tydeligvis 20 innholdsrike år Thomsen fikk som nordlending:

– Han blev Sanglærer ved Latinskolen, Folkeskolen og den komunale Pigeskole; men desuden fik han istand Tromsø Mandsangforening, hvis Instruktør og Leder han var i 8–10 år. Endvidre var han Instruktør for Fagforeningens og Arbeiderforeningens Sangforening. Han stiftet ogsaa Tromsø Musikforening og Kor- og Orkesterforeningen. Foruden alt dette Arbeide har han udgit forskjellige Kompositioner og en Sangbog, som er blit meget fordelagtig omtalt i Pressen, kan vi lese i «Tromsø».

Nord-Norges nasjonalsang?

Hans aktivitet her i nord sto med andre ord ikke tilbake for hans aktivitet i Bergen hvor han ledet ikke mindre enn «10-12 Sang- og Musikerforeninger» og spilte med blant andre Ole Bull og Edvard Grieg. Med tanke på befolkninga i Tromsø, rundt 8000 sjeler, må man vel si at Thomsens lyktes overmåte godt.

I 1901 skrev han melodien til Elias Blix’ «Barndomsminne fra Nordland» (også kjent som «Eg veit meg eit land») og sikret sin status som «æresnordlending». Blix’ salme har hatt flere melodier, men det er Thomsens melodi som brukes i dag. Den omtales gjerne som «Nord-Norges nasjonalsang». I tillegg har han skrevet (minst) 10 mannskorsanger, 50 romanser og salmer, en «Mazurka for fiolin og klaver» og flere orgelstykker.

Kronisk syk

Denne virkelysten for sitt felt, sto Thomsen til ære, særlig med tanke på hans kroniske følgesvenn, revmatismen. En behandling som kunne hjelpe var kurbadopphold og det var for et slikt at Thomsen hadde reist ned til Sandefjord.

– Han skulde netop begynde en Badetur dernede, og var i de siste Dage heller friskere end vanligt. Men saa kom Døden og tog bort alle Forhaabninger.

Thomsen ble begravet i Sandefjord under et vakkert minnesmerke som venner og familie i Tromsø samlet inn penger til. Og deretter stort sett glemt, bortsett fra av Sandefjords sangforening som tenner lys på grava hans hver jul.

LES ALLE Feedbacks musikkminner.