Det året sto nemlig No Cheese Please foran sitt mest ambisiøse prosjekt: en norgesturné som hadde fått navnet «Tour de France» med Tiffany, Rockefeller og Ridderhallens Mandagsball som høydepunkter. Ambisjonene og forventningene var høye før turneen:
– De rette bransjefolka kommer til å være til stede på Rockefeller. Hvis disse tenner på bandet vil det betyr store ringvirkninger, sa Niels Høegh til «Tromsø» den 5. mars 1988.
De kom, de rocket, de forsvant
Ringvirkninger
Og disse ringvirkningene var ikke helt utenkelige. Musikken de spilte – ifølge Høegh en blanding av jazzrock, fusion og funk – var i tiden med band som Tomboy og Lava, de musikalske ferdighetene var på plass og kjemien i bandet var tilsynelatende god.
Men hvordan gikk det egentlig? Vi spør Niels Høegh 30 år etterpå.
– Det var mye arbeid, men gøy. Og vi som musikere hadde stort utbytte av turneen da vi lærte mye. Men i 1989 ble bandet avsluttet. Turneen synliggjorde de forskjellige ambisjonsnivåene i bandet på en tid da det var nødvendig for oss å dra i flokk, sier Høegh til Feedback i dag.
Sangeren som fikk det til å regne gull
Humor og musikk
Den mest profilerte musikeren som kom fra No Cheese Please, er nok saksofonisten og vossingen Kåre Kolve (Mezzoforte, Terje Tysland, Lava, D.D.E., Espen Lind og Badger). Han og Høegh begynte å spille sammen på jazzlinja i Trondheim.
– Vi startet jo som et merkelig band med tre keyboardister. Så ble vi en bekjentgruppe før vi begynte å spille egenprodusert musikk. Vi hadde det artig – hver eneste dag var artig! – og spilte der det var verdt å spille.
I tillegg til kompetente og profesjonelle musikere, var No Cheese Please også komikere og forsøkte å besvare Frank Zappas alltid aktuelle spørsmål: «Does Humor Belong in Music». På «Tour de France» planla de for eksempel å servere småretter tilberedt på en kjøkkenkomfyr på scenen. Høegh og gitarist Ørjan Haugli skulle stå for brasinga.
«Tett, drivende rock fører publikum til randen av eksplosjon. Tromsøbandet Ca. Doffen har vært på scenen igjen»
Burde hatt en manager?
– Når man har en gitarist som Ørjan må det bli artig. Vi gjorde mye rart. Og Bjarne Michalsen på Rogers skjønte greia vår. Rogers ble «hjemmet» vårt.
Det kan også forklare hvorfor turneen i 1988 ble avsluttet på nettopp Rogers og Skarven. Det første valgt av hjertet, det andre av hjernen? Det kan virke sånn:
– Vi skulle dermed nå over hele bredden av tromsøpublikummet, kommenterte Høegh i 1988.
Men verdensstjerner ble de aldri.
– Jeg angrer ikke på noe, men i etterpåklokskapens lys var det mye vi burde ha gjort annerledes. Kanskje vi burde hatt en manager?
LES ALLE Feedbacks musikkminner