På en tid da musikk var mangelvare, gjorde trønderen William Farre det han kunne for å distribuere musikk til folket.

– Til Hytter og Landsteder i Sommerferien anbefales Pathéfon. Smaa traktløse apparater i mahogni. Kr. 70.00. Plater for sang og musikk, lød en prominent reklame fra William Farre AS i «Tromsø» den 9. juli 1918.

Farre overtok Tromsø Musikkhandel i Storgata 62 etter at eieren, Chr. B. Pedersen, døde i 1914. Det var da bare siste trinn i en ekspansjon som hadde pågått siden 1896 da Farre åpnet sin første butikk i Kristiania. Han var da 22 år.

«Farre-kartong»

Farre het egentlig Johnsen da han flyttet fra hjembyen Trondheim og til Kristiania for å prøve lykken som musiker. Navneskiftet tvang seg fram da der allerede fantes en musikkforhandler med samme navn i byen. Farre skulle bli kjent for sitt samarbeid med det franske selskapet Pathé og sine notehefter for skolekorps, også kalt «Farre-kartonger», fra hans eget musikkforlag.

LES OGSÅ: «Det va eit trivelig hus. Synd det brant ned», syntes Orla Kristoffersen.

Uegnet plateformat

I 1901 stiftet han Møllergatas guttemusikkorps i samarbeid med skoleledelsen. Det ble Norges første skolekorps og Farre hadde med det revolusjonert rekrutteringa til korpsbevegelsen. Fram til 1915 reiste han landet rundt for å promotere skolekorpsene, men Feedback har ikke funnet noe som tyder på at han kom så langt som til Tromsø. Kanskje ikke så rart all den tid disse promoteringsturneene ble foretatt med håndplukkede skolemusikanter.

Assortimentet i Farres butikker var primært instrumenter og notehefter, men med grammofonens gjennombrudd rundt 1900 utvidet Farre sitt utvalg. Han ble forhandler for franske Pathé som utviklet sin egen standard som ikke var kompatibel med noen andre plater. Pathéfon-plater var innspilt med vertikale lydriller og man satte den spesiallaga nåla (av safir) i midten av plata da man skulle begynne å spille.

Laget tidlige lydopptak

Denne formatkonkurransen pågikk til 1925 da Pathé innrømte nederlag. Siden da har selskapet vokst seg store innen filmbransjen.

Farre på sin side omfavnet de nye mulighetene for å spille inn lyd. Han var selv fiolinist og tok opp 100 slåtter med datidens mest kjente spellemenn. Det forelå også planer om å ta opp lokale dialekter, men dette prosjektet ble skrinlagt.

Farre gikk konkurs i 1923 og det fikk konsekvenser over hele Norden. I tillegg til butikkjeden (50 butikker bare i Norge), eide han en instrumentfabrikk i Sverige. Firmaet overlevde og drev i mindre og mindre skala fram til det ble lagt ned i 1965.

LES ALLE Feedbacks musikkminner.