Etter alle målestokker burde Stan Getz musikalske holdbarhetsdato i 1977 ha gått ut for lenge siden. Hans liv som mer eller mindre betalt musiker startet allerede som 14-åring i 1941 og i løpet av sin karriere hadde han etablert seg som en jazzens store tenorsaksofonister. Getz er i dag kanskje best kjent for sin fløyelsmyke versjon av standarden «The Girl from Ipanema» (1964) og hans musikalske domene kalles i dag simpelthen bare «cool jazz». En kontrast til hans egen oppvekst.

– Da jeg fikk saksofonen, ble det som en religion. Vi hadde ikke TV eller mye penger, så jeg hadde tid til å vie meg til instrumentet. Jeg slapp unna Bronx ved å ta med meg saksofonen på et rom og spille åtte timer om dagen.

«Play louder, Stanley»

Da naboene i murbygningen over gaten ropte «Shut that kid up», svarte moren «Play louder, Stanley, louder!». Jobben Getz fikk som fjortenåring førte til at han måtte slutte på skola og reise utenbys. Han forventet en krangel hjemme, men farens beskjed var overraskende og klar:

– Dra! Herregud, Stan, 70 dollar i uka?! Jeg tjener ikke så mye på to.

«Mimrende legende»?

I 1977 gledet tromsøværingene seg så til de to konsertene Getz skulle holde i byen (en på Fokus, den andre på Prelaten) at man kunne følge ham mer eller mindre i sanntid over avissidene, med en forsidehenvisning dagen før konsertanmeldelsen sto på trykk.

Forventningene var nok preget av Getz ikke hadde rykte som en «mimrende legende», men en dedikert musiker som «håndplukket» bandet sitt før hver turne. Han sviktet ikke i Tromsø.

– Getz både spilte og opptrådte som en mester. Selvsagt var han den store i gruppa. Likevel virket hans personlige dominans aldri slik at man fikk inntrykket av å høre Stan Getz med «bakgrunnskomp». Tvert imot, skrev «Tromsøs» Arne Blix den 6. september 1977.

Personlige demoner

Til tross for sin høye status i jazzmiljøet over flere tiår, slet Getz med narkotika. Første gang han besøkte Sverige i 1950 ble han forferdet over den manglende tilgangen på heroin og imponert over de svenske jazzmusikerne som spilte «nykter». De ga ham lyst til å slutte, noe han ikke klarte før mye senere i livet.

Selv om Getz slet med sine demoner, leverte han som oftest musikalsk. I motsetning til den sjenerte mannen bak saksofonen, var nemlig musikeren Getz en helt annen type:

– Det er fantastisk å kunne improvisere en samtale, noe jeg aldri har fått teken på. Men når jeg spiller musikk, elsker jeg å improvisere.

Getz døde i 1991 etter lengre tids sykdom. Selv om han etter hvert sluttet med både alkohol og heroin, røykte han en pakning om dagen fram til han døde.

På den overraskende åpenhjertige nettsida Stangetz.com, hvor mye av materialet i dagens tekst er hentet fra, kan du lese mer om mannen og musikeren. Nettsida administreres av hans datter Beverly Getz og hun må sies å ha et veldig nøkternt bilde av sin egen far. Da hun ble født på Los Angeles County General Hospital, befant faren seg i etasjen over, arrestert for ransforsøk av et apotek. Getz skulle egentlig rane til seg morfin, men mistet motet underveis.

Han ble sendt til avrusing med følgende beskjed fra dommeren:

– Du har talent, familie og kommer fra en god bakgrunn, men til tross for en inntekt på tusen dollar i uka, er du ikke bare blakk, men familien din lever under elendige forhold. De sover på gulvet, mens du reiser i luksus og bruker pengene på deg selv. Du er ikke mye til mannfolk! Hvis du ikke kan oppføre deg, må andre ta seg av deg. Det er på tide at du vokser opp!

LES ALLE Feedbacks musikkminner.