I 1977 var det liten tvil om hvilken plate tromsøværingene helst ville danse til. Og hvor de ville danse. 70-tallet var diskotekenes tidsalder.
Svaret på låtvalg kom faktisk i «Tromsøs» Byrunde: Walter Murphy Bands «A Fifth of Beethoven».
– En forunderlig form for adapsjon, der Skjebnesymfonien riktig får gjennomgå i moderne diskotekstil, skrev «Tromsø» den 27. september 1977.
Skribenten, neppe en av redaksjonens yngre penner, var ikke imponert.
– Mange vil si «musikalsk gravrøving» eller det som verre er.
Og hvis ungdommen fikk servert originalen, i sin klassiske form, ville de vel neppe ha den, klaget «Tromsøs» skribent.
Nederst i saken finner du låten vi snakker om. Spill den mens du leser, så blir dette en komplett multimedial opplevelse.
Slik gikk det da «Bønna» flyttet til Oslo for å satse på musikken
Walter Murphy
For det var altså diskoversjonen alle ville ha. Da låten kom ut i 1976 gikk den rett inn på 80. plass på Billboards Hot 100 før den etter 19 uker klatret helt til topps. Og i Tromsøs platebutikker gikk salget jevnt.
Det ble da også Walter Murphys største hit, gitt ut på plateselskapet Private Stock, kjent for sine «one hit wonders». Den andre singelen hans, «Flight ’76», Murphys versjon av Rimskij-Korsakovs «Humlens flukt» ble ikke like populær. Discoen ble da også Murphys utvalgte sjanger til han etter hvert begynte å fokusere mer på musikk for reklame, film og TV. Blant annet komponerte han musikk for nedlagte «Buffy the Vampire Slayer». I det siste har det blitt mest for «Family Guy» og «American Dad». Han vant også en Oscar for beste sang fra filmen «Ted» (2012).
Tromsøs eneste verdensrekord?
Utelivsbyen Tromsø
Men tilbake til 1977, midt i diskotekets glansperiode som varte et godt stykke ut på 80-tallet. Fra 70-tallet ble Tromsøs rykte som «Utelivsbyen» etablert, mye takket være diskoteker som Boccaccio, Rogers, Nobile, Hawk, Papagena, Borti Natta, Peacock og Blå Rock Cafe (som riktignok fikk dansegulv først på midten av 90-tallet og som ikke spilte disco).
Diskotek som kulturelt fenomen går tilbake til 1941 da tyske tropper i Paris stengte byens berømte dansehaller. Som en respons oppsto da utestedet La Discothèque som spilte grammofonplater til kundene sine. «Diskotek» kan oversettes med «platesamling».
De kom, de rocket, de forsvant
Rusfrie diskotek
Siden vokste utesteder som Whisky à Go-Go, Peppermint Lounge, Electric Circus og legendariske Studio 54 i New York, fram. Særlig sistnevnte får mye av æren for den vestlige nattklubbkulturen og fremveksten av discomusikken.
Men la oss ikke glemme at ungdomsklubber og idrettslag, både her i byen og i resten av landet, også arrangerte diskotek. Da gjerne som et alternativ til å henge på gata og alltid rusfrie. Som i anledning 1. mai 1987.
– Tradisjonelt har natt til 1. mai vært en natt med mye bråk i byen. I stedet for at ungdommene skal samles i gatene, inviterer vi dem til å samles her.
Invitasjonen kom fra Ungdommens Hus og sto på trykk hos oss den 29. april 1987. Da arrangerte de intet mindre enn rockekonserter, nattkafé og selvfølgelig: Diskotek.
Føler du for å gå på diskotek igjen? Ta på deg danseskoene og sett på denne. Naboen er sikkert ute, så skru opp volumet og utsett parketten for slitasje den aldri var designet for:
LES ALLE Feedbacks musikkminner.