For i Tromsø var Per Eirik Johansen en anarkist, en opprører og en punkrocker, kjent fra band som Bols og Søt Hævn.

I Oslo skulle han bli en musikkbransjemogul, platedirektør og manager. Og ikke minst «norsk musikks våpendrager». For ingen beskyttet artistene sine som han. Denne delen av karrieren startet med artistbyrået Link Unlimited. Det etablerte han sammen med barndomskameraten Trude Rørtveit i 1987.

Påvirket musikkbransjen

Og innen folk hjemme i Tromsø oppdaget hva de drev på med der nede i hovedstaden, var de godt i gang med å påvirke norsk musikkbransje.

– Nå er det afrikansk musikk som er på full fart inn, sa Johansen (den gang 29) og Rørtveit (28) til Nordlys’ Asbjørn Jaklin den 19. november 1988.

Resultatet ble den ukentlige tilstelningen Hot Club Tropicano på Rockefeller med legendariske artister som Kanda Bongo Man på plakaten.

Ikke flinke til å klatre i piper

I løpet av sitt første år hadde Link Unlimited arrangert konserter for både DumDum Boys og YM-stammen. De første internasjonale artistene de hentet til Norge var The Rhythm Sisters fra Leeds. De kom så langt nord som til Midnattsrocken ’88 i Lakselv, visstnok med en spillejobb i Tromsø.

I tillegg hadde den dynamiske duoen fra Tromsø markert seg med samleplata «Norske utslipp» (1988) hvor de hadde ansvar for produksjon og lansering.

– Vi støtter Bellona, men vi er ikke særlig flinke til å klatre i piper for å protestere mot forurensning. Det vi kan er å arrangere konserter og organisere musikk, sa Johansen til Nordlys.

Byen var for liten

Hans virke i Oslo på denne tiden er kanskje et stykke unna Johansens nihilistiske fortid – og lengre skulle det bli, men punkinnstillingen han la for dagen på 70- og 80-tallet, fulgte med på Johansens lass uansett hvor han dro. Men han måtte forlate heimbyen.

– Jeg hadde mange av de samme ideene da jeg bodde i Tromsø, men byen var for liten. Jeg jobbet for å få gode band til Tromsø, men folkene på uteplassene og i avisene hadde jo ikke peiling!

Han medgikk at han støtte på det samme problemet i Oslo, men at det tross alt gikk lettere.

Siden gikk det slag i slag og gradvis arbeidet Per Eirik Johansen seg opp som «norsk platebransjes frontfigur i storhetstiden på slutten av nittitallet», som VGs Thomas Talseth kalte ham i 2014. Vi nevner bare Lene Marlin, Röyksopp, Madrugada, Turboneger, Morten Abel, Jarle Bernhoft, Sondre Lerche og D. D. E som noen av de artistene han jobbet med opp gjennom årene.

Noe sier meg at vi kommer tilbake til Per Eirik Johansen i denne spalta.