1990 ble moroklumpen fra Bodøs år

Når man stikker fram hodet, hender det at man blir halshogget, men Halvdan Sivertsen lærer aldri. Heldigvis.
«TYPISK NORSK»: I 1990 ga Gitarkameratene ut plata «Typisk norsk» og ble belønnet med prisen for «Årets spellemenn» i tillegg til at de vant klassen visesang. Legg merke til at Halvdan Sivertsen er så godt selskap at til og med Jan Eggum må smile. Arkivfoto 

«TYPISK NORSK»: I 1990 ga Gitarkameratene ut plata «Typisk norsk» og ble belønnet med prisen for «Årets spellemenn» i tillegg til at de vant klassen visesang. Legg merke til at Halvdan Sivertsen er så godt selskap at til og med Jan Eggum må smile. Arkivfoto 

Han har gjort sitt for å bevare nordlendingenes rappkjefta og godmodige image, men blant nordlendinger må man gi som man får. Som når Kari Bremnes skriver om Gitarkameratene:

– Hva er det disse fire guttene har felles? Sangstemme? Det ville være å overdrive, skriver hun i Aftenposten 8. september 1990.

1990 var et travelt år for Sivertsen med ny plate for egen hånd («Førr ei dame»), ny plate med Gitarkameratene («Typisk norsk») og ikke minst visebok. Under lanseringen 9. mars ble han spurt om han hadde gitt ut visebok tidligere:

– Jeg har jo gitt ut en liten tynn bok med vis ...

– Idiot!

– Idiot! Hun spurte om du hadde gitt ut bok før, ikke en lefse. Dette er en bok, slik ser en bok ut, Halvdan Sivertsen. Med ordentlig utstyr og det hele. Nei, han har aldri før gitt ut noen bok, avbrøt Karl Erik Harr som illustrerte boka.

LES OGSÅ: Tromsdalens store sønner

Bremnes går i samme artikkel langt i å anklage sin musikerkollega for å være PR-kåt:

– Skal du ha enda mer blæst nå? – Åjada, nu må vi ha litt meir.

Også på besøk i Tromsø har Sivertsen gitt og fått vennskapelig tyn. Som da han skulle snakke med Nordlys’ Knut Smistad i anledning «Førr ei dame»:

Et møte mellom nordlendinger

– Har ikkje Nordlys nåkka ønger enn dæ? Nån som e nærmar mæ i ajlder. Æ har tross ajlt flere hits enn år på ryggen!

LES OGSÅ: Ventet 13 timer i kø på a-ha

Smistads hevn er søt. Først beskriver han Sivertsens skjorte som «en kinesisk sol, sydd av gamle signalflagg fra Saltens Dampskibselskap». Også:

– Hvordan har det seg, Sivertsen at du, som bare synger tilnærmet rent og fester gitargrepene etter den bibelske befaling: «Let, og du skal finne!», har et så stort og entusiastisk publikum? Han tar imot uten å blunke. Smiler litt i kryss, og sier: – Det er summen av mine tekster, min sang og mitt gitarspill som vekselvis rister og kjærtegner publikum. For ikke å snakke om mitt vidd! Det må selv en overårig narvikværing forstå!

Når man roper i skogen, får man kjeften full av kongler.

LES OGSÅ: Fra «djevelens musikk» til «superkult»

«Djævelsk kjent»

Det har for så vidt også Sivertsen erfart. Gitarkameratene ble i 1990 spurt om de hadde fått fasong på konsertene sine:

– Vi sier det sånn at det blir den enkeltes ansvar å få spelt litt imellom Sivertsens monologer, svarte Øystein Sunde.

På scenen er han nemlig et fyrverkeri av verbale utfall, som da han i juni 1990 turnerte med «Førr ei dame» på Nobile i Tromsø. Da hevdet han at han hadde arbeidet for ei USA-lansering, men hadde lagt fra seg de planene fordi:

– Æ e så godt kjent i Norge. Æ e djævelsk kjent i Norge. En gang kjørte æ helt til Otta uten kart.

LES ALLE Feedbacks musikkminner