Olga Marie Mikalsen (1915-2006):

Konsert med krisepsykiatrisk støtteteam

– «Men frk. Mikalsen, publikum sitter jo og ler på konsertene dine?» – «Nja, men det er jeg som ler sist.»
OPERA ETTER EGET HJERTE: Olga Marie Mikalsen var et kapittel for seg selv i musikkhistorien. Derfor er det skandaløst at vi i vårt eget fotoarkiv ikke finner noen bilder av henne fra hennes to konserter her i byen (som vi vet om). I arkivet ligger imidlertid dette bildet fra Carnegie Hall hvor hun tydeligvis hadde sine fans. Arkivfoto 

OPERA ETTER EGET HJERTE: Olga Marie Mikalsen var et kapittel for seg selv i musikkhistorien. Derfor er det skandaløst at vi i vårt eget fotoarkiv ikke finner noen bilder av henne fra hennes to konserter her i byen (som vi vet om). I arkivet ligger imidlertid dette bildet fra Carnegie Hall hvor hun tydeligvis hadde sine fans. Arkivfoto 

Helt siden sunnmøringen Olga Marie Mikalsen sang seg inn i nordmenns hjerter med en Solo-reklame i 1994, har hun blitt halvveis hyllet og halvveis ... Vel. Ikke hyllet.

For dem som ikke kjenner til frk. Mikalsen, var hun en sangerinne – «lyrisk alt», må vite – kjennetegnet av sin mangel på sangstemme. Mikalsen hadde studert ved Musikkonservatoriet og brukte derfor det musikkvitenskapelige begrepet «agogikk» – læren om små, spontane avvikelser fra det rytmiske grunnskjema – for å bortforklare sin unike tilnærming til sang. Til tross for at hun debuterte i 1968 – i en alder av 53 år, var Norge knapt nok klar for hennes agogiske syngestil før på 80-tallet.

«Svært god mottakelse»

Og i 1989 så Tromsø fram til å få henne på besøk. Igjen. For hun hadde nemlig vært her tidligere, i 1987. Da hadde hun fremført samme program som hun nylig hadde fremført i New Yorks Carnegie Hall.

– Det fikk svært god mottakelse der, så jeg har ikke gjort noen endringer på det, sa hun til «Tromsøs» Trondar Lien den 24. september 1987.

Og konserten i Kulturhuset den gang, lokket tydeligvis til gjentakelse. Alle tilhengerne hennes satte av lørdagskvelden 22. april 1989. Men hvorfor fansen hennes, «representanter for Olga Marie Mikalsens venner», fortalte Verdens Gang at de hadde sørget for «katastrofepsykiatrisk hjelp» i anledning konserten er høyst usikkert.

Nytt håp

– Etter hva vi erfarer [fra 1987] var det den gang ikke nødvendig med katastrofepsykiater, skrev «Tromsø» den 16. februar 1989.

Det ble det neppe i 1989 heller, men «La Mikalsens» tilhengere fikk i det minste litt gratis reklame i forkant av konserten i Rødbankens Festsal, et spillested som vanligvis ikke lokker fram de største skandaleoverskriftene.

Etter konserten i New York, som Mikalsen finansierte ut fra egen lomme, slik hun gjorde med alle sine konserter, skrev New York Times den 19. april 1987:

– Frøken Mikalsen la for dagen en tilnærming til toneforhold, rytme og uttale som var helt klart hennes egen. Til de av oss som fryktet at Florence Foster Jenkins’ tidsalder var omme, ga torsdagen nytt håp.

En divas livsstil?

Foster Jenkins har blitt kalt verdens verste operasanger. Hvorvidt man liker Olga Marie Mikalsens sang eller ikke, er ikke poenget her. Mange gikk nok for å få seg en god latter, akkurat som ingressen reflekterer. Den skal for øvrig være en ordrett gjengivelse fra en intervjusituasjon. Og divaen lo virkelig sist:

– Jeg liker å bo godt, spise godt og holde meg velstelt. Det koster jo penger, så selv om kommer inn noen tusenlapper i honorar, så forsvinner mesteparten av dem. Men du verden så mye hygge jeg opplever, sa hun til VG 6, januar 1989, uten at hun var kjent for sin ekstravagante livsstil.

Hvorvidt La Mikalsen var en superfeminist som enkelte forsøkte å framstille henne etter at hun døde i 2006, er heller ikke poenget. Poenget er at hun sang. Det er mange nok som kan synge og som ikke gjør det, men Olga Marie Mikalsen fulgte sitt eget hjerte og skapte seg en karriere med det lille hun hadde av stemme. Til og med en blind høne kan finne korn, sies det.

Solo, derimot, fant gull da de laget denne reklamen: