Og som overskriften – et sitat fra «Tromsøs» omtale den 29. august 2002 – tilsier så var det ikke mye de hadde å rutte med. Men takket være pågangsmot og en suveren evne til å knytte til seg velvillige hjelpere, ble sletta nedenfor Åsgård sykehus gjort om til et festivalområde.

– Vent litt, jeg må bare vri opp sokkene mine, var Helena Tandes kommentar til Bladet «Tromsø» da vi dukket opp for å skrive en sak om dem.

Typisk nordnorsk

Vått og trasig, med andre ord. Typisk nordnorsk festivalvær. Men også ei typisk nordnorsk innstilling.

– Festival blir det uansett. Folk får ta med seg paraplyer eller så kan jo vi selge dem, fortsatte Tande og kom samtidig med en god idé. North of Nowhere var tydeligvis en festival hvor veien ble til mens man gikk.

På programmet det første året sto blant andre band som Nikkeby lufthavn, Boknakaran, Badger, Rocketboyz.

Den rusfrie festivalen var en suksess og det ble besluttet å gjenta den neste år. «Tromsøs» utsendte reporter var på festivalen den 23. august 2003.

Årets festival 2003

– Nå er jeg lykkelig. Lyden var bra, stemningen flott og alle bandene har bare hatt lovord å komme med, sa Maria Grazia Di Meo idet siste band, Pulp Vixen, gikk av scenen. Bare noen måneder senere – i november 2003 – skulle hun bli enda gladere da NON ble tildelt prisen for Årets Festival av Norsk Rockforbund. I salen satt deres gode venn Robert Dyrnes som representerte Fucking North Pole Festival.

– Maria DiMeo og meg ble sittende og snakke sammen under middagen. Vi ville også lage en «skikkelig» festival! Så det bestemte vi oss stort sett for den kvelden, sier Dyrnes til Feedback.

Monsterfestivalen

Den nye festivalen, med arbeidstittelen «Monsterfestivalen», skulle bli Bukta. De to andre festivalene ble lagt ned og i mars 2004 var Bukta-stiftelsen klar. Noen uker senere presenterte de Buktafestivalen for byens befolkning:

– Skal rocke Bukta, skrev «Tromsø» den 29. april 2004.

Overskriften var sånn cirka like oppfinnsom som årets headliner: Madrugada. Som vel faktisk var oppfinnsomt. Da.

– Den gjengen som laget festivalen inspirerte meg voldsomt. Og uten den drivkraften som var i den gjengen der, så hadde det aldri blitt noe Buktafestival, sier Dyrnes i dag.