«De svenske klokkespillere»:

De populære svenskene

Håndklokkespillere havner i skjæringspunktet mellom kuriosa og musikalitet. Slikt blir man gjerne nysgjerrig på.
ENTERTAINERE: Dette er tydeligvis en gjeng som tar sitt samfunnsmandat – å underholde publikum – på alvor. Det viser antrekket. Bildet vi fant i vårt arkiv, er tatt i 1930 og ble brukt til forhåndsomtaler i avisene på de stedene hvor de svenske klokkespillerne turnerte. Hvor godt de ble mottatt varierte vel fra sted til sted, men i Tromsø ble de en hit med konserter fra den 20. april 1930 til 3. mai, og gjerne med flere forestillinger daglig. Foto: Hakon Johannessen (1880-1978), Stavanger byarkiv 

ENTERTAINERE: Dette er tydeligvis en gjeng som tar sitt samfunnsmandat – å underholde publikum – på alvor. Det viser antrekket. Bildet vi fant i vårt arkiv, er tatt i 1930 og ble brukt til forhåndsomtaler i avisene på de stedene hvor de svenske klokkespillerne turnerte. Hvor godt de ble mottatt varierte vel fra sted til sted, men i Tromsø ble de en hit med konserter fra den 20. april 1930 til 3. mai, og gjerne med flere forestillinger daglig. Foto: Hakon Johannessen (1880-1978), Stavanger byarkiv 

Den 22. april 1930 begynte det å haste hvis denne annonsen i «Tromsø» var til å stole på:

– Alle 3 konserter i går kveld utsolgt. De verdensberømte svenske klokkespillere som har hatt en enestående tilstrømning til sine konserter, bare i Oslo 40.000 tilhørere. Europas største klokkespill, 168 klokker. Siste konsert i Arbeiderforeningen iaften kl. 8 3/4.

De siste ukene hadde det jevnlig vært annonsert for disse svenske klokkespillere.

LES OGSÅ: Verdensberømt på ABC-øyene

En unyttig kunst?

– Med de sindrige innretninger som finnes anbragt i klokkene, blir tonene myke og behagelige. Ingen må forsømme å høre denne vakre musikk, annonserte for eksempel tekstreklamen den 15. april 1930.

Avisa har ikke registrert noen tidligere besøk av klokkespillere til Tromsø, men lenger sør hadde de hatt besøk av både skotske, engelske og svenske klokkespillere siden slutten av 1800-tallet. I begynnelsen imponerte de ikke nevneverdig:

– Dommen om disse var omtrent følgende: Man beundrede deres Færdighed i at spille eller slaa Melodier, der gik hurtigt; men de Toner, de frembragte, vare hverken altid rene eller synderlig stærke og klangfulde. I det hele taget fandt man deres Kunst temmelig unyttig, idet 6 voksne Personer tilsammen ikke udrette mere end fem Fingre paa et Piano, de ere imidlertid et Kuriosum, som det nok er værd for en Gangs Skyld at se, står det i «Drammens Tidende», 10 juli 1859.

Livlig applaus

På 30 år skjerpet imidlertid håndklokkespillerne seg:

– Den usædvanlige Kunst udførtes med Sikkerhed og Smag, og vedlikeholdt Interessen hos Publikum, som belønnede Konsertgiverne med livlig Applaus, skrev Nedenæs amtstidende [5. februar 1890] som også lot seg imponere av musikerne som «paa egen Haand lærte sig den tiltalende Færdighed.»

Så klokkespillerne bet seg fast i Norge. Og mye tyder på at de fremdeles ble bedre.

–Konserter plejer i Almindelighed ikke at trække videre Hus her i Byen; men denne gang var Publikum talrigt paa Benene, skrev Dagbladet 26. august 1887 om en konsert i Christiania.

LES OGSÅ: Hva kan man gjøre når paven er mer rock’n’roll enn en selv?

Et godt skussmål

Og etter hvert skriver flere forhåndsomtaler at «de svenske Klokkespillere kan maale sig med de engelske».

Et godt skussmål all den tid England regnes som klokkespillingens hjemland.

De første håndklokkene ble nemlig utviklet der mellom 1696 og 1724 av brødrene Robert og William Cor. De var opprinnelig ment som et stillere øvingsalternativ for kirkeklokkere som trente på den erkeengelske tradisjonen vekselsringing. Håndklokkene tok etter hvert steget opp i show business og i dag finner vi håndklokkeensembler over hele verden.

Beklageligvis finnes det ingen opptak de svenske klokkespillerne som besøkte i Tromsø i 1930, men med sine 168 klokker produserte de nok lyd for tromsøværingene. Og den siste konserten den 22. april? Klokkespillerne holdt siste konsert her i byen den 4. mai.

Vi avslutter med en framføring av «Humlens flukt» og minner om at et håndklokkeensemble fungerer som et instrument hvor musikerne framfører en og en tone. Det gjør det ikke lett å spille raske skalaer, noe denne komposisjonen er avhengig av for å fungere optimalt.

LES ALLE Feedbacks musikkminner.